Fragmenter

En av de største utfordringene jeg har, er å oppleve at det er greit å bruke tid på å pleie seg selv og vende kjærligheten og omsorg innover, mot seg selv. Dette er vel en utfordring de fleste sliter med, men det er også et klassisk symptom på både komplekse traumer og depresjon.

Selvomsorg er som å gi seg selv en god klem fra innsiden. Det handler om å hedre, respektere og ta vare på seg selv på en måte som virkelig nærer både kroppen, sinnet og sjelen. Her er noen av de tingene jeg prøver å legge inn i uken min for å gi meg selv omsorg, kanskje det inspirerer?

Kroppen: Fysisk Selvomsorg

Kroppen er så viktig å ta vare på med kjærlighet og omtanke. Her er noen av mine måter å praktisere fysisk selvomsorg på:

Bevegelse: Jeg finner glede i å være ute og utforske naturen enten alene eller sammen med kjæresten. Da kan jeg også legge opp til en tur som passer dagens form og behov. Tidligere har jeg satt stor pris på styrketrening og yoga. Jeg tenker at det viktigste er at du gjør noe du har glede av.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Næring: Å forsøke å gi seg selv den beste næringen er jo en evig utfordring, da man må gjennom en vanvittig labyrint av kostholdsråd og forskning for å finne ut hva som er best. Jeg har hevet meg på “unngå ultra prosessert” – bølgen og prøver å lage mat med renest mulig råvarer og masse grønnsaker og fiber.

Rust deg selv: Jeg prøver å unne meg øyeblikk av avslapning og pleie ofte gjennom en ansiktsbehandling hjemme, en ansiktsmaske, ansiktsmassasje gjerne kombinert med en stille meditasjonsstund. Jeg opplever at å gi meg selv tillatelse til å nyte disse øyeblikkene av velvære er viktig for min mentale og fysiske helse.

Sinnet: Mental Selvomsorg

Mental selvomsorg for meg er å ta vare på tankene mine og følelsene mine på en omsorgsfull måte. Her er noen av det jeg forsøker å prioritere i løpet av uken for å ta vare på mitt mentale velvære:

Mindfulness: Jeg utforsker mindfulness gjennom meditasjon og pusteøvelser for å finne ro i sinnet mitt og forbedre min tilstedeværelse i øyeblikket. Veldig ofte benytter jeg meg av appen headspace, men en finner mange gode gratis mindfullness meditasjoner på spotify eller youtube.

Avslapping: Å ta meg tid til aktiviteter som gir meg glede og avslapning opplever jeg som viktig for min mentale helse. Jeg elsker å fordype meg i en god bok, lytte til beroligende musikk, male eller tegne for å gi meg selv en pause fra hverdagens stress.

Selvsnakk: Er en av de områdene jeg jobber mest med, siden jeg er minst flink på. Jeg forsøker å legge merke til hvordan jeg snakker til meg selv, og jeg prøver å erstatte negative tanker med positive og oppmuntrende ord. Å være oppmerksom på den indre kritikeren å heller snakke til meg selv med omsorg og kjærlighet.

Sjelen: Åndelig Selvomsorg

Sjelen trenger næring på samme måte som kroppen og sinnet. Her er noen av mine måter å praktisere åndelig selvomsorg på:

Tilkobling med naturen: Å tilbringe tid utendørs for å forbinde meg med naturen og gjenopprette min forbindelse med meg selv og universet.

Refleksjon: Å ta meg tid til å reflektere over livets dype spørsmål og mine egne verdier hjelper meg med å finne mening og formål i livet mitt, dette er vel en av favorittsyslene til meg og kjæresten og en av de samtaleemnene vi har hyppigst.

Selvomsorg er en reise som krever kontinuerlig oppmerksomhet og engasjement, men belønningene er dyptgående. Ved å gi meg selv kjærlighet og omsorg på alle nivåer – kropp, sinn og sjel – opplever jeg at jeg konkret kan bidra til å løfte livskvaliteten min. Hvordan gir du deg selv omsorg?

0 kommentarer

02.04.2024

Naturterapi og lykke!

Blogg, Helse, Natur

Naturterapi!

Knirkete vonde ledd og muskelsmerter har hindret meg i å være ute dødslenge nå.
Men jeg hadde hell i uhell for ett par uker siden. Midt på natten reagerte jeg kraftig på ettellerannet. (Har ingen fordømt anelse om hva egentlig siden jeg ikke er allergisk mot noe men mistenker at det var morfintablettene jeg tar mot nevnte plager)
Da bar det til legevakten med vablete bobleplasthud og en kløe fra helvete i full fart midt på natten. Allergisjokk er visst ikke noe å tulle med, så da fikk jeg ett par sprøyter blant annet kortison. Og vet du hva? Jeg har ikke hatt så mye energi og overskudd og så lite smerter siden kroppen plutselig sviktet for over et halvt år siden.

Men nå måtte jeg bare fortelle hvor sykt digg det var å være ute i dag.

Det er greit at all forskning sier at man får mer overskudd og blir mindre deprimert av å være ute i naturen. Men dette var en av de dagene jeg opplevde utetiden som en ren høydose vitaminshot. For ikke å snakke om behaget og den velkjente roen man får i kroppen.
Siden jeg ikke er i stand til å være så aktiv. Plasserte meg på en stein nede ved vannet og ble rikt belønnet med fuglesang, sildring i bekk og et andepar som duppet forbi. Det var til og med varme i solstrålene som traff meg.

Derfor er jeg idyll i dag, nærmest salig. Kroppen føles bra og psyken likeså, smilet lurer like rundt hjørnet. Jeg kan til og med bruke ordet lykkelig.

1 kommentar

19.03.2024

Usynlige traumer

Bøker, Komplekse traumer, Psykologi

Beskrivelse av forskjellen på enkle og komplekse traumer

Jeg har hørt en del om traumebehandling ved Modum Bad, som skal være en av de fremste i landet på traumebehandling.

Jeg har ingen erfaring med dem selv, men jeg har vært veldig nysgjerrig. Så når boken Usynlige traumer av Hilde Eeg Foss dukket opp i synsvinkelen min, måtte jeg laste den ned på ebokleseren. Det var jeg veldig fornøyd med etter å ha lest den.

Det som er fint og spesielt med denne boken er at forfatteren selv har vært pasient på Modum bad og at hun gjennom boken tar oss med på reisen hennes fra hun er på vei til å legges inn. Hun mener selv at hun ikke har alvorlige traumer, selv om hun den del traumatiske barndomsminner. Og reflekterer en del gjennom om hun egentlig er syk nok til å være der. En av tingene jeg likte ved boken er at hun går raskt og enkelt gjennom hva kompleks posttraumatisk lidelse er (cPTSD).

Både definisjonen og symptomene, sammen med hva som foregår i hjernen hos de med komplekse traumer(cPTSD). Hun forteller om toleransevinduet, som er det emosjonelle rommet en traumatisert person er i stand til å forholde seg til og regulere følelsene sine, ved å forklare hva som skjer i hjernen til en person med komplekse traumer (cPTSD). Hva som er typiske kjennetegn på komplekse traumer og hvilken utfordringer det kan gi. Samtidig forteller hun om små episoder fra sin egen barndom gjennom små tekster og dikt i boken.
Det er både sårt og emosjonelt uten at det oppleves vanskelig å lese.

Videre deler hun også god og relevant informasjon fra behandlingen ved Modum Bad, både innsøkingsprosessen, hva hun møtte der og de verktøyene man får ta i bruk. Det var en veldig fin og informativ bok, for alle som er nysgjerrig på Modum Bad, eller vil lære mer om komplekse traumer. Anbefaler jeg den på det sterkeste.

0 kommentarer

Last Updated: 17.03.2024

Sårbarhet og Kjærlighet

Psykologi, Relasjoner, Samfunn

Går hand i hånd, om du ikke tør å være sårbar, tør å putte deg i en situasjon hvor du potensielt kan bli såret, sviktet og lei deg så vil du ikke kunne oppleve kjærlighet. Ved å vær glad i noen utsetter du deg for frykten for å miste dem.

Å være sårbar har jeg alltid opplevd som vanskelig. Jeg er vant til å passe på og ta vare på meg selv. Innimellom forstår jeg at jeg tydeligvis ikke er så flink til å ta vare på meg selv som jeg gjerne skulle ha trodd. For om det var riktig burde det være lett å være sårbar, for da kan jeg jo uansett ivareta meg selv. Så det er vel et selvbedrag jeg trives med å beholde. Klarer selv, er trygg i meg selv og sånt.

Men hva mener jeg med å være sårbar?

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er vel, tenker jeg, å være i et mindset hvor en kjenner sine egne begrensninger, svakheter, og tør å føle på alle følelsene som beveger seg inni seg. Samtidig at man tillater seg selv å være ekte og autentisk. Å ikke maskere eller skjule hvem man er eller hvordan man har det. Sårbarhet handler om å være villig til å vise ens sanne selv, selv om det innebærer risikoen for avvisning eller kritikk. Å oppleve seg naken foran et annet menneske.

I kjærligheten er det nødvendig å være sårbar, slik åpner man jo opp for muligheten til dypere forbindelse med andre mennesker, det åpner opp for ekte emosjonell kontakt og en gjensidig forståelse. Og dette er jo grunnmuren i gode forhold og relasjoner, og helt nødvendig for å kunne oppleve ekte kjærlighet.

Jeg tror at det å tørre å være sårbar er enklere for mennesker som opplever seg akseptert og elsket i kraft av den de er, fra de var barn. Den første kjærligheten er fra foreldrene. Men jeg tror likevel at det er litt vanskelig for alle, å vise seg uten å maskere hvordan de egentlig har det, hvem de egentlig er.

Siste årene har jeg fått kjenne på sårbarhet og kjærlighet, det er vondt og sårt innimellom. Å virkelig la alt som ligger å gjemmer seg på undersiden få flyte frem. Men mest av alt er det veldig veldig fint. Å få oppleve at jeg er bra nok. Men likevel opplever jeg det periodevis vanskelig å tørre å fortelle eller dele alt, en ting er å være åpen med kjæresten min. Noe helt annet er det å være åpen som menneske i alle situasjoner og oppleve seg selv som bra nok, å ikke være redd for å vise hvem man er. Jeg ser jo at å være sårbar er også en viktig del av personlig vekst og utvikling, da det gir rom for læring fra feil og utfordringer.

Ett av målene mine med denne bloggen, er å prøve å tørre å være enda mer sårbar, dele utrygghet og bekymringer. Svakheter og begrensninger, som alle vi mennesker sliter med. Kanskje dette også kan inspirere noen andre til å være mer sårbar?

0 kommentarer

Last Updated: 16.03.2024

Mindre verdt?

Bøker, Helse, Samfunn

Har jeg mindreverdighetskompleks? Opplever jeg at andre mennesker er mer verdifull enn meg?

Spesielt siden jeg ikke er i arbeid og er for syk til å klare det andre klarer. Føler jeg meg egentlig underlegen andre? Eller føler jeg meg overlegen? Opplever jeg at jeg har bedre moralsk kompass, er mer reflektert, har bedre relasjon til mannen min eller barna mine enn det andre har? Jeg må jo være så ærlig at jeg innrømmer at begge deler periodevis er sant. Når jeg setter meg i situasjoner hvor jeg sammenligner meg med, eller dømmer andre så ser jeg nok både opp og nedover.

Dette med å oppleve mindreverdi eller en form for overlegenhet, har vært et viktig tema for meg siste ukene. I boken “The Courage to Be Disliked” som jeg nylig var ferdig å lese, diskuteres mindreverdighetskompleks som et sentralt tema. At vi mennesker har en tendens til å sammenligne oss. Noen opplever seg generelt sett bedre enn andre, noen opplever seg dårligere enn andre og de fleste av oss opplever seg vel på alle ender av skalaen i ulike sammenhenger. Ideelt sett burde en oppleve at alle har samme verdi, uavhengig av kjønn, yrkesstatus, sivilstatus, helse, IQ, økonomi og alt det andre vi dømmer folk på.

Jeg synes det er enormt trist, at vi mennesker ser på oss selv som mer eller mindre verdifull og at frykt for å ha lav verdi er sannsynligvis motivasjonen bak mye av adferden vår. Men jeg kan bare ta ansvar for meg selv og det har jeg prøvd på siste tiden.

Lyst å ta det ubehagelige steget å se på deg selv og tenke etter om du har mindreverdighetskompleks sammen med meg? Det er mange ubehagelige spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste. Men jeg tror at å være ærlig med seg selv og forholde seg til det gir grobunn for vekst!

Så, her er fragmenter av mindreverd fra mitt perspektiv:

Er du opptatt av hvor mange likes du får på innleggene dine på facebook, instragram eller andre sosiale medier?
Har du et negativt kroppsbilde?
Unngår du nye utfordringer i frykt for å mislykkes?
Søker du ros og annerkjennelse, kanskje til og med beundring for ting du gjør?
Kanskje du skryter av deg selv, for å få annerkjennelse.
Bruker du merkevarer for å øke opplevelsen av egen verdi?
Tar du deg ofte i å sammenligne deg med andre?
Bruker du tid på å tenke på hvordan andre oppfatter deg?
Sliter du med å sette grenser?
Er det ubehagelig for deg å ta imot kompliment, eller kritikk?

Så om noe av dette gjelder deg, så står vi vel i samme bås; menneske! Jeg kommer med en oppdatering så snart jeg har funnet ut hvordan i alle dager en faktisk fullt helt og oppriktig klarer å plassere opplevelsen av god egenverdi hos seg selv! Eller kanskje du kan fortelle meg det?

2 kommentarer

Last Updated: 14.03.2024

Å miste en dyrevenn

Helse

Vi måtte avlive katten vår for litt siden. Det vondeste var å se datteren min som har bodd med henne i kjelleren de siste tre årene stryke på henne i det hun sovnet inn. Og jeg forstår tomheten den katten etterlater seg.

Verdien av en katt, eller en hund eller en annen dyrevenn kan være så uendelig høy. I boken «The Courage To Be Disliked» ble teorien om at lykke, kommer fra opplevelsen av at du er viktig for noen presentert. Jeg vet ikke om det er svaret på hvor opplevelse av lykke komme fra, er riktig. Men jeg vet, at når du har et dyr som er glad i deg. Så opplever du at du er viktig for noen. Når de kommer logrende, eller mjauende, søker oppmerksomhet og kos så er du sentrum i noens univers. Samtidig får du gi så masse, til noen som krever så lite. For ikke å snakke om hvor mye varme som er i en liten bylt med pels.

Mange som er ensom, søker selskap i dyr. Jeg kjenner også til en del mennesker som foretrekker å omgi seg med dyr. De er mindre komplisert sier de, man slipper å snakke, de elsker deg uansett hvordan du er eller føler deg. Jeg ser poenget deres.

Og om du har sett eller hørt den fantastiske historien om En gatekatt ved navn Bob, den narkomane uteliggeren som fikk endret livet sitt etter at katten gjorde inntog i livet hans og siden har fått historien sin ut både som bok og film. Noe som ga eieren mulighet til å bli en stemme for de usynlige gatenarkomane. Så ser man jo tydelig hvor mye påvirkning et kjæledyr kan ha på noen sitt liv.

Jeg mener på å ha lest flere ganger at de som har kjæledyr er lykkeligere og friskere. Men nå når jeg skriver dette måtte jeg dobbeltsjekke og spørre Google «blir man lykkelig av å ha dyr». Google leverte saker og artikler på at dyreeiere er friskere, har lavere blodtrykk og er gladere, så de har tydelig påvirkning på både psykisk og fysisk helse. Det er vel også en av grunnene til at de blir brukt i terapi og en av årsakene til at å miste dem gjør så ufattelig vondt.

Mange av oss her hjemme har felt noen tårer over tapet av en venn, andre sørger stillere. Og som man vet er ikke det nødvendigvis de som sier mest som har det verst. – Sier hun som har grått i ett sett, hun vet at hun ikke er den som har det vondest selv om følelsene hennes bobler mest over.

4 kommentarer

Last Updated: 15.03.2024

Ensom og forlatt

Blogg, Helse, Psykologi

Jeg opplever ensomhet som en tomhet i det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.

Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.

Det er visst en tydelig kobling mellom traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.

Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.

Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.

Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.

Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:

Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
En ny hobby eller interesse.
Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.

Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.

Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?

4 kommentarer

15.03.2024

Har du et indre barn?

Blogg, Helse, Psykologi

Mamma, du er egentlig bare et stort barn i en voksen damekropp!

Det sa en av døtrene mine til meg en gang for noen år siden. Jeg lo litt av det, for ja, jeg kan være veldig barnslig og leken og det er nok ikke første gang jeg hører at jeg har et barnesinn. Jeg kan bli veldig entusiastisk over smådyr og insekt, eller store dyr, med kosepels. Jeg kan le barnslig og litt for høyt og ukontrollert. Men da jeg møtte mannen i mitt liv, så lærte han meg å sette pris på den siden av meg. Virkelig være glad i det indre barnet. Og jeg må innrømme at det var veldig fint, å bli sett som hele meg.

Når jeg tidligere har lest om traumer, eller ulike sår man har fått påført i barneårene så har ofte begrepet det indre barnet dukket opp. Men for meg har det føltes, rett ut: litt snålt. Både begrepet «Det indre barnet» og det å skulle heale det indre barnet har for meg opplevdes litt ullent, alternativt og mest av alt veldig fremmed. Men jeg må innrømme at de siste årene, der jeg har klart og tatt mer tak i de små barndomssårene. Turt å være mer til stede i minner, både de gode og vonde. Så har jeg fått et litt sterkere forhold til den jeg en gang var, det lille barnet som var redd og trist og følte seg alene og uelsket. Jeg husker mer av den jeg var. Jeg ser mer av lille Ann-Cecilie i denne voksne utgaven, som later som hun har alt litt på plass.

Jeg vet ikke helt om jeg virkelig har forstått fullt og helt dette konseptet med det lille barnet vi har inni oss. Men slik jeg har omfavnet det, så er det uskylden, sårbarheten evnen til å være åpen og nysgjerrig som en har når en var barn. De delene som søker trygghet, bekreftelse og kjærlighet. De samme delene som hos mange med angst, depresjon eller traumer har opplevd svik og bærer sår, eller skam. For meg opplever jeg det indre barnet, nesten som slik jeg følte meg da jeg var barn og da aller mest sårbar.

Dr. Gabor Maté er en av de menneskene som har fått meg til å forstå meg og akseptere at den lille jenten eksisterer på et plan fortsatt inni meg. De gangene jeg blir veldig redd, får angst og ikke klarer å trøste meg selv, finne roen. Så er jeg fortsatt bare lille Ann-Cecilie, for den lille delen av meg har ikke lært seg (egentlig har hun ikke fått hjelp, støtte trøst og mulighet til å lære seg) å trøste seg selv og finne trygghet når hun er overveldet.

Dr. Gabor Maté har skrevet en del bøker, jeg har lest to av dem, og vil gjerne oppsummere og fortelle om dem en dag. Men han har også mange videosnutter på Youtube og du kan finne en del av tankene og arbeidet hans på internett. Han har også mye om avhengigshetsproblematikk og deler åpent om sine traumer og utfordringer. Anbefaler å ta en titt om du ikke har hørt om ham før.

Jeg vet ikke om folk flest har et forhold til det å ha et indre barn, eller om det er et begrep man mest møter i traumebearbeiding. Eller om andre også føler at det er alternativt rart og fremmed?

Hva med deg, opplever du at du har et indre barn?

0 kommentarer

Last Updated: 14.03.2024

Jeg er ikke som deg – Identitet

Psykologi, Samfunn

Hvorfor velger vi de delene av livet vi gjør, når vi forteller historien om oss selv?

Jeg kjenner en del mennesker som har et veldig stort behov for å formidle hvor unike, rare og spesielle de er. De er mer unike, rare og spesielle enn alle andre og alle historiene de formidler skal understreke unikheten. Normal er et skjellsord og de er alt annet enn det. Jeg har tatt meg i å lure på om det kommer fra en opplevelse av å ikke passe inn. At de føler seg litt utenfor og i stedet for å kjenne på ubehaget så velger de at det skal være styrken deres. Kanskje det er en måte å føle seg bedre enn alle andre på?

«De andre sauene i flokken som bare er vanlige og kjedelige, de er ikke like smart som oss. De bare gjør vanlige ting og er opptatt av status og sånn.»

Men altså, de menneskene gjør jo mesteparten av tiden det samme som alle andre. De sover, spiser, bor i hus, lager og handler mat, ser på tv og prøver å ha det så godt de kan. Slik som alle andre, og de er minst like opptatt av statusen sin, statusen rar!

Jeg hadde en herlig samtale med en venninne her forleden, vi snakket om hva folk velger å identifisere seg med. Og hun fortalte hun hadde en venninne som alltid var sliten. I alle samtaler de hadde begynte hun alltid med å fortelle hvor sliten hun er, og alt hun hadde gjort. Det virket som identiteten hennes, den var å være sliten. Som venninnen min sa, men vi er alle sliten og gjør så godt vi kan!

Noen lar jobb identiteten sin definere dem, de blir yrket eller jobbstatusen sin. Mange nybakte foreldre, spesielt mødre, blir liksom bare mammaen til. Jeg har en del epostkontakter som inneholder navn og mor eller mamma bak. Jeg forstår jo det, når man har et fokus som er det man bruker energien sin til, tiden sin til og mesteparten av tankekapasiteten sin til, så vil man jo oppleve at det definerer en.

Før i tiden så ble kvinnen definert av mannen, fru lege eller fru advokat. Det er jo enda mer interessant, da gikk jobbstatusen til mannen videre til å definere konen.

Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg definerer meg, og jeg har kommet frem til at jeg er ganske lik alle andre i det at jeg ønsker å være unik.

Etter jeg flyttet til Bergen opplever jeg at identiteten min som sunnmøring plutselig ble relevant. Jeg er ikke herfra, jeg kjenner ikke stedsnavnene og ikke minst så har jeg rulle R. Det var jo ikke relevant før. Så deler av identiteten min er plutselig bundet til geografi.

Jeg opplever at jeg liker å identifisere meg som sterk og selvstendig, jeg har ikke vokst ut av treåringens «klarer selv» muligens fordi jeg er redd for å bli betraktet som svak eller lite selvstendig. Så jeg tror at jeg har valgt ut historier fra episoder der jeg har vært sterk, selvstendig og en ressurs, som jeg velger å bære med meg videre. Men jeg vet jo at historien min er full av episoder der jeg har vært alt annet.

Jeg har møtt mennesker som ble mobbet da de var unge, der mobbeoffer har blitt en viktig del av identiteten. Sannsynligvis opplevde de det som definerende øyeblikk i livet sitt og har ikke fått bearbeidet det helt og i møte med nye mennesker er de raskt ute med å fortelle om de vonde øyeblikkene. Jeg som er opptatt av å være sterk blir jo litt satt ut av å møte noen som er motsatt. Jeg kan godt fortelle om mine dårlige sider, men du skal ha kjent meg godt og lenge før jeg forteller deg om en situasjon jeg har vært et offer i.

En av tingene jeg har tatt meg selv i, siste dagene, er at jeg prøver å kamuflere at jeg er en rotekopp, Så jeg prøver å fremstå ryddig. Hah! Der serverer jeg deg en helt annen side enn den du møter når du kjenner meg.

Så hvem ønsker jeg å fortelle deg at jeg er?

Jeg er sterk, selvstendig, har kontroll på ting og sånt. Jeg er reflektert og liker å lese, trives i naturen selv om jeg ser alt for lite til den i det siste. Jeg vil ikke fortelle deg at jeg er syk og periodevis deprimert, selv om det sannsynligvis er det som definerer meg mest for tiden. Men viktigst av alt, så vil jeg sannsynligvis prøve å fortelle deg at jeg, jeg er ikke som andre, for jeg er innmari spesiell …

Hvem er du?

6 kommentarer

Last Updated: 14.03.2024

Mobiltelefoner er en del av samfunnet- også på skolen

Samfunn

I motsetning til Tom er jeg en av de som er imot mobilforbudet ved skolene. Ikke fordi jeg mener at elever skal sitte på skolen og trykke på mobilene sine i timen. Eller snikfilme/ ta bilder av hverandre. Men fordi jeg mener de ikke skal det. Jeg har hundre prosent tiltro til at barn og ungdom er i stand til å ha en mobiltelefon i sekken/ jakken uten å ta den ut i timene. Når den ikke skal brukes som en del av undervisningen.

Ved å innlede forbud mot mobiltelefoner fratar skolen elevene en gylden mulighet til å ta ansvar for seg selv og omgivelsene samt å utføre selvregulering og kontroll. Det fører også til at skolen slipper å involvere seg i konflikter i klasserommene- Konfliktene og mobbingen blir først synlig i sosiale medier etter skoletiden og dermed er den mobbingen/ konflikten noe skolen slipper å involvere seg i og dermed belønner skolene med finere mobbestatistikk. Til tross for at mobbingen også foregår i skoletiden, bare mindre konkret, synlig og beviselig enn om man hadde hatt digitale bevis. En enkel måte for skolene å løse et økende problem på.

Vet du hvorfor skolene plutselig med støtte fra regjeringen innførte mobilforbud? Det var basert på en hovedoppgave fra en student ved NTNU som kunne bevise at det var en sammenheng mellom karakterer og mobilforbud. Spesielt ressurssvake jenter fikk bedre karakterer etter mobilforbudet var innført og i tråd med myten om at skjermtid er skadelig, så kjørte kunnskapministeren i gang nye nasjonale retningslinjer. Til tross for at karakterforbedringen er minimal. Til tross for at den samme oppgaven forteller om forsking som gir tilsvarende høyere karaktersnitt ved innføring av digitale hjelpemiddel for algebra. Det tiltaket kan være gunstig for guttene også, samt de ressurssterke jentene.

Anbefaler å lese denne saken fra NRK om skjermtid.

Og hvorfor skal vi gå ut mot skjermer og svekke fremfor å styrke digital kompetanse i skolene, jo fordi at vi gjorde det dårlig i siste PISA undersøkelse. Om du leser den, så har de også undersøkt hvor forstyrret elever opplever seg i timene pga digitale verktøy, og selv om Norge scoret dårligst på PISA i forhold til tidligere år, var det de norske elevene som oppga at de ble minst forstyrret sammenlignet med de landene som hadde høyere PISA score enn Norge.

Om du virkelig vil gå dypt i materien kan du lese denne nasjonale rapporten som oppsummerer en del ulike studier både nasjonalt og internasjonalt, der de også har et avsnitt om mobiltelefoner:

«Alle studiene nevnt over påpeker at det ikke er mobilen i seg selv som er problemet, men hvordan elevene bruker mobilen som avgjør om den er en ressurs eller en distraksjon.»

Slik jeg ser det bør vi styrke den digitale kompetansen. Jeg tror at om noen år vil man kunne oppleve et stort gap mellom de barna og unge som har fått muligheten til å utforske og bruke de nye digitale verktøyene og de som har hatt foreldre og skoler som ikke har turt å være med på utviklingen.

Regler og forbud er institusjonalisert mistillit, og bidrar ikke til å øke våre unges selvstendighet, noe som bør være en hovedoppgave for både foreldre og skole?

0 kommentarer