selvomsorg

En av de største utfordringene jeg har, er å oppleve at det er greit å bruke tid på å pleie seg selv og vende kjærligheten og omsorg innover, mot seg selv. Dette er vel en utfordring de fleste sliter med, men det er også et klassisk symptom på både komplekse traumer og depresjon.

Selvomsorg er som å gi seg selv en god klem fra innsiden. Det handler om å hedre, respektere og ta vare på seg selv på en måte som virkelig nærer både kroppen, sinnet og sjelen. Her er noen av de tingene jeg prøver å legge inn i uken min for å gi meg selv omsorg, kanskje det inspirerer?

Kroppen: Fysisk Selvomsorg

selvomsorgKroppen er så viktig å ta vare på med kjærlighet og omtanke. Her er noen av mine måter å praktisere fysisk selvomsorg på:

Bevegelse: Jeg finner glede i å være ute og utforske naturen enten alene eller sammen med kjæresten. Da kan jeg også legge opp til en tur som passer dagens form og behov. Tidligere har jeg satt stor pris på styrketrening og yoga. Jeg tenker at det viktigste er at du gjør noe du har glede av.

Næring: Å forsøke å gi seg selv den beste næringen er jo en evig utfordring, da man må gjennom en vanvittig labyrint av kostholdsråd og forskning for å finne ut hva som er best. Jeg har hevet meg på “unngå ultra prosessert” – bølgen og prøver å lage mat med renest mulig råvarer og masse grønnsaker og fiber.

Rust deg selv: Jeg prøver å unne meg øyeblikk av avslapning og pleie ofte gjennom en ansiktsbehandling hjemme, en ansiktsmaske, ansiktsmassasje gjerne kombinert med en stille meditasjonsstund. Jeg opplever at å gi meg selv tillatelse til å nyte disse øyeblikkene av velvære er viktig for min mentale og fysiske helse.

 

Sinnet: Mental Selvomsorg

selvomsorgMental selvomsorg for meg er å ta vare på tankene mine og følelsene mine på en omsorgsfull måte. Her er noen av det jeg forsøker å prioritere i løpet av uken for å ta vare på mitt mentale velvære:

Mindfulness: Jeg utforsker mindfulness gjennom meditasjon og pusteøvelser for å finne ro i sinnet mitt og forbedre min tilstedeværelse i øyeblikket. Veldig ofte benytter jeg meg av appen headspace, men en finner mange gode gratis mindfullness meditasjoner på spotify eller youtube.

Avslapping: Å ta meg tid til aktiviteter som gir meg glede og avslapning opplever jeg som viktig for min mentale helse. Jeg elsker å fordype meg i en god bok, lytte til beroligende musikk, male eller tegne for å gi meg selv en pause fra hverdagens stress.

Selvsnakk: Er en av de områdene jeg jobber mest med, siden jeg er minst flink på. Jeg forsøker å legge merke til hvordan jeg snakker til meg selv, og jeg prøver å erstatte negative tanker med positive og oppmuntrende ord. Å være oppmerksom på den indre kritikeren å heller snakke til meg selv med omsorg og kjærlighet.

Sjelen: Åndelig Selvomsorg

selvomsorg

Sjelen trenger næring på samme måte som kroppen og sinnet. Her er noen av mine måter å praktisere åndelig selvomsorg på:

Tilkobling med naturen: Å tilbringe tid utendørs for å forbinde meg med naturen og gjenopprette min forbindelse med meg selv og universet.

Refleksjon: Å ta meg tid til å reflektere over livets dype spørsmål og mine egne verdier hjelper meg med å finne mening og formål i livet mitt, dette er vel en av favorittsyslene til meg og kjæresten og en av de samtaleemnene vi har hyppigst.

Selvomsorg er en reise som krever kontinuerlig oppmerksomhet og engasjement, men belønningene er dyptgående. Ved å gi meg selv kjærlighet og omsorg på alle nivåer – kropp, sinn og sjel – opplever jeg at jeg konkret kan bidra til å løfte livskvaliteten min. Hvordan gir du deg selv omsorg?

Naturterapi!

Knirkete vonde ledd og muskelsmerter har hindret meg i å være ute dødslenge nå.
Men jeg hadde hell i uhell for ett par uker siden. Midt på natten reagerte jeg kraftig på ettellerannet. (Har ingen fordømt anelse om hva egentlig siden jeg ikke er allergisk mot noe men mistenker at det var morfintablettene jeg tar mot nevnte plager)
Da bar det til legevakten med vablete bobleplasthud og en kløe fra helvete i full fart midt på natten. Allergisjokk er visst ikke noe å tulle med, så da fikk jeg ett par sprøyter blant annet kortison. Og vet du hva? Jeg har ikke hatt så mye energi og overskudd og så lite smerter siden kroppen plutselig sviktet for over et halvt år siden.

Men nå måtte jeg bare fortelle hvor sykt digg det var å være ute i dag.

Det er greit at all forskning sier at man får mer overskudd og blir mindre deprimert av å være ute i naturen. Men dette var en av de dagene jeg opplevde utetiden som en ren høydose vitaminshot. For ikke å snakke om behaget og den velkjente roen man får i kroppen.
Siden jeg ikke er i stand til å være så aktiv. Plasserte meg på en stein nede ved vannet og ble rikt belønnet med fuglesang, sildring i bekk og et andepar som duppet forbi. Det var til og med varme i solstrålene som traff meg.

Derfor er jeg idyll i dag, nærmest salig. Kroppen føles bra og psyken likeså, smilet lurer like rundt hjørnet. Jeg kan til og med bruke ordet lykkelig.

 

 

Har jeg mindreverdighetskompleks? Opplever jeg at andre mennesker er mer verdifull enn meg?

Spesielt siden jeg ikke er i arbeid og er for syk til å klare det andre klarer. Føler jeg meg egentlig underlegen andre? Eller føler jeg meg overlegen? Opplever jeg at jeg har bedre moralsk kompass, er mer reflektert, har bedre relasjon til mannen min eller barna mine enn det andre har? Jeg må jo være så ærlig at jeg innrømmer at begge deler periodevis er sant. Når jeg setter meg i situasjoner hvor jeg sammenligner meg med, eller dømmer andre så ser jeg nok både opp og nedover.

Dette med å oppleve mindreverdi eller en form for overlegenhet, har vært et viktig tema for meg siste ukene. I boken “The Courage to Be Disliked” som jeg nylig var ferdig å lese, diskuteres mindreverdighetskompleks som et sentralt tema. At vi mennesker har en tendens til å sammenligne oss. Noen opplever seg generelt sett bedre enn andre, noen opplever seg dårligere enn andre og de fleste av oss opplever seg vel på alle ender av skalaen i ulike sammenhenger. Ideelt sett burde en oppleve at alle har samme verdi, uavhengig av kjønn, yrkesstatus, sivilstatus, helse, IQ, økonomi og alt det andre vi dømmer folk på.

Jeg synes det er enormt trist, at vi mennesker ser på oss selv som mer eller mindre verdifull og at frykt for å ha lav verdi er sannsynligvis motivasjonen bak mye av adferden vår. Men jeg kan bare ta ansvar for meg selv og det har jeg prøvd på siste tiden.

Lyst å ta det ubehagelige steget å se på deg selv og tenke etter om du har mindreverdighetskompleks sammen med meg? Det er mange ubehagelige spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste. Men jeg tror at å være ærlig med seg selv og forholde seg til det gir grobunn for vekst!

Så, her er fragmenter av mindreverd fra mitt perspektiv:

  • Er du opptatt av hvor mange likes du får på innleggene dine på facebook, instragram eller andre sosiale medier?
  • Har du et negativt kroppsbilde?
  • Unngår du nye utfordringer i frykt for å mislykkes?
  • Søker du ros og annerkjennelse, kanskje til og med beundring for ting du gjør?
  • Kanskje du skryter av deg selv, for å få annerkjennelse.
  • Bruker du merkevarer for å øke opplevelsen av egen verdi?
  • Tar du deg ofte i å sammenligne deg med andre?
  • Bruker du tid på å tenke på hvordan andre oppfatter deg?
  • Sliter du med å sette grenser?
  • Er det ubehagelig for deg å ta imot kompliment, eller kritikk?

Så om noe av dette gjelder deg, så står vi vel i samme bås; menneske! Jeg kommer med en oppdatering så snart jeg har funnet ut hvordan i alle dager en faktisk fullt helt og oppriktig klarer å plassere opplevelsen av god egenverdi hos seg selv! Eller kanskje du kan fortelle meg det?

Vi måtte avlive katten vår for litt siden. Det vondeste var å se datteren min som har bodd med henne i kjelleren de siste tre årene stryke på henne i det hun sovnet inn. Og jeg forstår tomheten den katten etterlater seg.

Verdien av en katt, eller en hund eller en annen dyrevenn kan være så uendelig høy. I boken «The Courage To Be Disliked» ble teorien om at lykke, kommer fra opplevelsen av at du er viktig for noen presentert. Jeg vet ikke om det er svaret på hvor opplevelse av lykke komme fra, er riktig. Men jeg vet, at når du har et dyr som er glad i deg. Så opplever du at du er viktig for noen. Når de kommer logrende, eller mjauende, søker oppmerksomhet og kos så er du sentrum i noens univers. Samtidig får du gi så masse, til noen som krever så lite. For ikke å snakke om hvor mye varme som er i en liten bylt med pels.

Mange som er ensom, søker selskap i dyr. Jeg kjenner også til en del mennesker som foretrekker å omgi seg med dyr. De er mindre komplisert sier de, man slipper å snakke, de elsker deg uansett hvordan du er eller føler deg. Jeg ser poenget deres.

Og om du har sett eller hørt den fantastiske historien om En gatekatt ved navn Bob, den narkomane uteliggeren som fikk endret livet sitt etter at katten gjorde inntog i livet hans og siden har fått historien sin ut både som bok og film. Noe som ga eieren mulighet til å bli en stemme for de usynlige gatenarkomane. Så ser man jo tydelig hvor mye påvirkning et kjæledyr kan ha på noen sitt liv.

Jeg mener på å ha lest flere ganger at de som har kjæledyr er lykkeligere og friskere. Men nå når jeg skriver dette måtte jeg dobbeltsjekke og spørre Google «blir man lykkelig av å ha dyr». Google leverte saker og artikler på at dyreeiere er friskere, har lavere blodtrykk og er gladere, så de har tydelig påvirkning på både psykisk og fysisk helse. Det er vel også en av grunnene til at de blir brukt i terapi og en av årsakene til at å miste dem gjør så ufattelig vondt.

Mange av oss her hjemme har felt noen tårer over tapet av en venn, andre sørger stillere. Og som man vet er ikke det nødvendigvis de som sier mest som har det verst. – Sier hun som har grått i ett sett, hun vet at hun ikke er den som har det vondest selv om følelsene hennes bobler mest over.

Mye trøst i et kjæledyr
Ensomhet

Jeg opplever ensomhet som en tomhet i  det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.

Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.

Ensomhet

Det er visst en tydelig kobling mellom  traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.

Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.

Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.

Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.

Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:

  • Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
  • Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
  • En ny hobby eller interesse.
  • Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.

Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.

Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?

 

 

 

 

 

Mamma, du er egentlig bare et stort barn i en voksen damekropp!

Det sa en av døtrene mine til meg en gang for noen år siden. Jeg lo litt av det, for ja, jeg kan være veldig barnslig og leken og det er nok ikke første gang jeg hører at jeg har et barnesinn. Jeg kan bli veldig entusiastisk over smådyr og insekt, eller store dyr, med kosepels. Jeg kan le barnslig og litt for høyt og ukontrollert. Men da jeg møtte mannen i mitt liv, så lærte han meg å sette pris på den siden av meg. Virkelig være glad i det indre barnet. Og jeg må innrømme at det var veldig fint, å bli sett som hele meg.

Når jeg tidligere har lest om traumer, eller ulike sår man har fått påført i barneårene så har ofte begrepet det indre barnet dukket opp. Men for meg har det føltes, rett ut: litt snålt. Både begrepet «Det indre barnet» og det å skulle heale det indre barnet har for meg opplevdes litt ullent, alternativt og mest av alt veldig fremmed.  Men jeg må innrømme at de siste årene, der jeg har klart og tatt mer tak i de små barndomssårene. Turt å være mer til stede i minner, både de gode og vonde.  Så har jeg fått et litt sterkere forhold til den jeg en gang var, det lille barnet som var redd og trist og følte seg alene og uelsket. Jeg husker mer av den jeg var. Jeg ser mer av lille Ann-Cecilie i denne voksne utgaven, som later som hun har alt litt på plass.

Jeg vet ikke helt om jeg virkelig har forstått fullt og helt dette konseptet med det lille barnet vi har inni oss. Men slik jeg har omfavnet det, så er det uskylden, sårbarheten evnen til å være åpen og nysgjerrig som en har når en var barn. De delene som søker trygghet, bekreftelse og kjærlighet. De samme delene som hos mange med angst, depresjon eller traumer har opplevd svik og bærer sår, eller skam. For meg opplever jeg det indre barnet, nesten som slik jeg følte meg da jeg var barn og da aller mest sårbar.

 

Dr. Gabor Maté er en av de menneskene som har fått meg til å forstå meg og akseptere at den lille jenten eksisterer på et plan fortsatt inni meg. De gangene jeg blir veldig redd, får angst og ikke klarer å trøste meg selv, finne roen. Så er jeg fortsatt bare lille Ann-Cecilie, for den lille delen av meg har ikke lært seg (egentlig har hun ikke fått hjelp, støtte trøst og mulighet til å lære seg) å trøste seg selv og finne trygghet når hun er overveldet.

Dr. Gabor Maté har skrevet en del bøker, jeg har lest to av dem, og vil gjerne oppsummere og fortelle om dem en dag. Men han har også mange videosnutter på Youtube og du kan finne en del av tankene og arbeidet hans på internett. Han har også mye om avhengigshetsproblematikk og deler åpent om sine traumer og utfordringer. Anbefaler å ta en titt om du ikke har hørt om ham før.

 

Jeg vet ikke om folk flest har et forhold til det å ha et indre barn, eller om det er et begrep man mest møter i traumebearbeiding. Eller om andre også føler at det er alternativt rart og fremmed?

Hva med deg, opplever du at du har et indre barn?

Jeg leste om noen som mente at boken The Courage to Be Disliked skapte en endring i måten de så seg selv og verden på.

Det vekte nysgjerrigheten min, så jeg måtte lese den. Boken er basert på teoriene til psykoanalytikeren Alfred Adler. Jeg hadde ikke noe spesiell kjennskap til ham fra før. Og var nysgjerrig på om han hadde noen teorier jeg kunne dra nytte av i hverdagen. Det var interessant lesing og jeg må innrømme at jeg var uenig i en del av teoriene, som at traumer ikke eksisterer, de er verktøy man bruker for å nå mål. På samme måte som at boken mente at en bruker følelser for å nå mål. Selv om jeg var uenig i en del, var der en del nyttige punkt jeg vil ta med meg videre.

Kanskje du også kan dra nytte av dem?

  • Livsoppgave:
    I boken snakket de om at alle har sin egen livsoppgave, og at alle må velge sin egen vei  uavhengig av andres forventing
  • Følelsesmessig frihet gjennom valg:
    Ideen om at vi har makten til å velge våre egne reaksjoner og perspektiver på livets hendelser. Selv om vi ikke kan kontrollere ytre omstendigheter, kan vi kontrollere vår holdning og respons.
  • Anerkjennelse og aksept av nåtiden:
    Man skal akseptere og anerkjenne nåtiden, uavhengig av fortidens påvirkninger. Å unngå å legge skyld eller byrder på fortiden gir mulighet for personlig vekst og endring.
  • Overkomme mindreverdighetskompleks:
    Boken trekker inspirasjon fra Alfred Adlers teorier om individuell psykologi og diskuterer hvordan å overvinne mindreverdighetskomplekset kan føre til større selvtillit og lykke.
  • Sosiale relasjoner og avvisning:
    Viktigheten av å tørre å være seg selv, selv om det kan føre til avvisning fra andre. De hevder at ekte selvrespekt og lykke kommer fra å leve i samsvar med ens egne verdier og prinsipper.
  • Meningen med livet:
    Hensikten er å skape ens egen lykke og følge ens egne mål, heller enn å søke ekstern godkjenning.
  • Lykke:
    Veien til lykke i følge boken, er å være tro med seg selv, men en av tingene jeg satt pris på var ideen om at en blir lykkelig av å føle at en er viktig for noen.

 

Selv om jeg ikke ser på meg selv som en people pleaser, så er der en del mennesker jeg er redd for å skuffe, eller såre. Ikke ved å gjøre eller si ting for å skuffe eller såre dem. Men rett og slett ved å være meg selv, fortelle min historie. Eller sette mine behov foran deres.

Jeg er også redd for at noen skal mislike meg og at det skal gå utover de jeg er glad i, som for eksempel lærerene til barna mine, om de misliker meg, vil det gå utover ungene? Så jeg prøver å gå stille i dørene, ikke hevde meg for mye og å være et behagelig menneske.

Hva med deg? Er du redd for å bli mislikt, eller er du trygg på at å være deg selv er bra nok, take it or leave it?