Jeg har hørt en del om traumebehandling ved Modum Bad, som skal være en av de fremste i landet på traumebehandling.
Jeg har ingen erfaring med dem selv, men jeg har vært veldig nysgjerrig. Så når boken Usynlige traumer av Hilde Eeg Foss dukket opp i synsvinkelen min, måtte jeg laste den ned på ebokleseren. Det var jeg veldig fornøyd med etter å ha lest den.
Det som er fint og spesielt med denne boken er at forfatteren selv har vært pasient på Modum bad og at hun gjennom boken tar oss med på reisen hennes fra hun er på vei til å legges inn. Hun mener selv at hun ikke har alvorlige traumer, selv om hun den del traumatiske barndomsminner. Og reflekterer en del gjennom om hun egentlig er syk nok til å være der. En av tingene jeg likte ved boken er at hun går raskt og enkelt gjennom hva kompleks posttraumatisk lidelse er (cPTSD).
Både definisjonen og symptomene, sammen med hva som foregår i hjernen hos de med komplekse traumer(cPTSD). Hun forteller om toleransevinduet, som er det emosjonelle rommet en traumatisert person er i stand til å forholde seg til og regulere følelsene sine, ved å forklare hva som skjer i hjernen til en person med komplekse traumer (cPTSD). Hva som er typiske kjennetegn på komplekse traumer og hvilken utfordringer det kan gi. Samtidig forteller hun om små episoder fra sin egen barndom gjennom små tekster og dikt i boken.
Det er både sårt og emosjonelt uten at det oppleves vanskelig å lese.
Videre deler hun også god og relevant informasjon fra behandlingen ved Modum Bad, både innsøkingsprosessen, hva hun møtte der og de verktøyene man får ta i bruk. Det var en veldig fin og informativ bok, for alle som er nysgjerrig på Modum Bad, eller vil lære mer om komplekse traumer. Anbefaler jeg den på det sterkeste.
Har jeg mindreverdighetskompleks? Opplever jeg at andre mennesker er mer verdifull enn meg?
Spesielt siden jeg ikke er i arbeid og er for syk til å klare det andre klarer. Føler jeg meg egentlig underlegen andre? Eller føler jeg meg overlegen? Opplever jeg at jeg har bedre moralsk kompass, er mer reflektert, har bedre relasjon til mannen min eller barna mine enn det andre har? Jeg må jo være så ærlig at jeg innrømmer at begge deler periodevis er sant. Når jeg setter meg i situasjoner hvor jeg sammenligner meg med, eller dømmer andre så ser jeg nok både opp og nedover.
Dette med å oppleve mindreverdi eller en form for overlegenhet, har vært et viktig tema for meg siste ukene. I boken “The Courage to Be Disliked” som jeg nylig var ferdig å lese, diskuteres mindreverdighetskompleks som et sentralt tema. At vi mennesker har en tendens til å sammenligne oss. Noen opplever seg generelt sett bedre enn andre, noen opplever seg dårligere enn andre og de fleste av oss opplever seg vel på alle ender av skalaen i ulike sammenhenger. Ideelt sett burde en oppleve at alle har samme verdi, uavhengig av kjønn, yrkesstatus, sivilstatus, helse, IQ, økonomi og alt det andre vi dømmer folk på.
Jeg synes det er enormt trist, at vi mennesker ser på oss selv som mer eller mindre verdifull og at frykt for å ha lav verdi er sannsynligvis motivasjonen bak mye av adferden vår. Men jeg kan bare ta ansvar for meg selv og det har jeg prøvd på siste tiden.
Lyst å ta det ubehagelige steget å se på deg selv og tenke etter om du har mindreverdighetskompleks sammen med meg? Det er mange ubehagelige spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste. Men jeg tror at å være ærlig med seg selv og forholde seg til det gir grobunn for vekst!
Så, her er fragmenter av mindreverd fra mitt perspektiv:
Er du opptatt av hvor mange likes du får på innleggene dine på facebook, instragram eller andre sosiale medier?
Har du et negativt kroppsbilde?
Unngår du nye utfordringer i frykt for å mislykkes?
Søker du ros og annerkjennelse, kanskje til og med beundring for ting du gjør?
Kanskje du skryter av deg selv, for å få annerkjennelse.
Bruker du merkevarer for å øke opplevelsen av egen verdi?
Tar du deg ofte i å sammenligne deg med andre?
Bruker du tid på å tenke på hvordan andre oppfatter deg?
Sliter du med å sette grenser?
Er det ubehagelig for deg å ta imot kompliment, eller kritikk?
Så om noe av dette gjelder deg, så står vi vel i samme bås; menneske! Jeg kommer med en oppdatering så snart jeg har funnet ut hvordan i alle dager en faktisk fullt helt og oppriktig klarer å plassere opplevelsen av god egenverdi hos seg selv! Eller kanskje du kan fortelle meg det?
Jeg leste om noen som mente at boken The Courage to Be Disliked skapte en endring i måten de så seg selv og verden på.
Det vekte nysgjerrigheten min, så jeg måtte lese den. Boken er basert på teoriene til psykoanalytikeren Alfred Adler. Jeg hadde ikke noe spesiell kjennskap til ham fra før. Og var nysgjerrig på om han hadde noen teorier jeg kunne dra nytte av i hverdagen. Det var interessant lesing og jeg må innrømme at jeg var uenig i en del av teoriene, som at traumer ikke eksisterer, de er verktøy man bruker for å nå mål. På samme måte som at boken mente at en bruker følelser for å nå mål. Selv om jeg var uenig i en del, var der en del nyttige punkt jeg vil ta med meg videre.
Kanskje du også kan dra nytte av dem?
Livsoppgave: I boken snakket de om at alle har sin egen livsoppgave, og at alle må velge sin egen vei uavhengig av andres forventing
Følelsesmessig frihet gjennom valg: Ideen om at vi har makten til å velge våre egne reaksjoner og perspektiver på livets hendelser. Selv om vi ikke kan kontrollere ytre omstendigheter, kan vi kontrollere vår holdning og respons.
Anerkjennelse og aksept av nåtiden: Man skal akseptere og anerkjenne nåtiden, uavhengig av fortidens påvirkninger. Å unngå å legge skyld eller byrder på fortiden gir mulighet for personlig vekst og endring.
Overkomme mindreverdighetskompleks: Boken trekker inspirasjon fra Alfred Adlers teorier om individuell psykologi og diskuterer hvordan å overvinne mindreverdighetskomplekset kan føre til større selvtillit og lykke.
Sosiale relasjoner og avvisning: Viktigheten av å tørre å være seg selv, selv om det kan føre til avvisning fra andre. De hevder at ekte selvrespekt og lykke kommer fra å leve i samsvar med ens egne verdier og prinsipper.
Meningen med livet: Hensikten er å skape ens egen lykke og følge ens egne mål, heller enn å søke ekstern godkjenning.
Lykke: Veien til lykke i følge boken, er å være tro med seg selv, men en av tingene jeg satt pris på var ideen om at en blir lykkelig av å føle at en er viktig for noen.
Selv om jeg ikke ser på meg selv som en people pleaser, så er der en del mennesker jeg er redd for å skuffe, eller såre. Ikke ved å gjøre eller si ting for å skuffe eller såre dem. Men rett og slett ved å være meg selv, fortelle min historie. Eller sette mine behov foran deres.
Jeg er også redd for at noen skal mislike meg og at det skal gå utover de jeg er glad i, som for eksempel lærerene til barna mine, om de misliker meg, vil det gå utover ungene? Så jeg prøver å gå stille i dørene, ikke hevde meg for mye og å være et behagelig menneske.
Hva med deg? Er du redd for å bli mislikt, eller er du trygg på at å være deg selv er bra nok, take it or leave it?
