Jeg har hørt en del om traumebehandling ved Modum Bad, som skal være en av de fremste i landet på traumebehandling.
Jeg har ingen erfaring med dem selv, men jeg har vært veldig nysgjerrig. Så når boken Usynlige traumer av Hilde Eeg Foss dukket opp i synsvinkelen min, måtte jeg laste den ned på ebokleseren. Det var jeg veldig fornøyd med etter å ha lest den.
Det som er fint og spesielt med denne boken er at forfatteren selv har vært pasient på Modum bad og at hun gjennom boken tar oss med på reisen hennes fra hun er på vei til å legges inn. Hun mener selv at hun ikke har alvorlige traumer, selv om hun den del traumatiske barndomsminner. Og reflekterer en del gjennom om hun egentlig er syk nok til å være der. En av tingene jeg likte ved boken er at hun går raskt og enkelt gjennom hva kompleks posttraumatisk lidelse er (cPTSD).
Både definisjonen og symptomene, sammen med hva som foregår i hjernen hos de med komplekse traumer(cPTSD). Hun forteller om toleransevinduet, som er det emosjonelle rommet en traumatisert person er i stand til å forholde seg til og regulere følelsene sine, ved å forklare hva som skjer i hjernen til en person med komplekse traumer (cPTSD). Hva som er typiske kjennetegn på komplekse traumer og hvilken utfordringer det kan gi. Samtidig forteller hun om små episoder fra sin egen barndom gjennom små tekster og dikt i boken.
Det er både sårt og emosjonelt uten at det oppleves vanskelig å lese.
Videre deler hun også god og relevant informasjon fra behandlingen ved Modum Bad, både innsøkingsprosessen, hva hun møtte der og de verktøyene man får ta i bruk. Det var en veldig fin og informativ bok, for alle som er nysgjerrig på Modum Bad, eller vil lære mer om komplekse traumer. Anbefaler jeg den på det sterkeste.
Går hand i hånd, om du ikke tør å være sårbar, tør å putte deg i en situasjon hvor du potensielt kan bli såret, sviktet og lei deg så vil du ikke kunne oppleve kjærlighet. Ved å vær glad i noen utsetter du deg for frykten for å miste dem.
Å være sårbar har jeg alltid opplevd som vanskelig. Jeg er vant til å passe på og ta vare på meg selv. Innimellom forstår jeg at jeg tydeligvis ikke er så flink til å ta vare på meg selv som jeg gjerne skulle ha trodd. For om det var riktig burde det være lett å være sårbar, for da kan jeg jo uansett ivareta meg selv. Så det er vel et selvbedrag jeg trives med å beholde. Klarer selv, er trygg i meg selv og sånt.
Det er vel, tenker jeg, å være i et mindset hvor en kjenner sine egne begrensninger, svakheter, og tør å føle på alle følelsene som beveger seg inni seg. Samtidig at man tillater seg selv å være ekte og autentisk. Å ikke maskere eller skjule hvem man er eller hvordan man har det. Sårbarhet handler om å være villig til å vise ens sanne selv, selv om det innebærer risikoen for avvisning eller kritikk. Å oppleve seg naken foran et annet menneske.
I kjærligheten er det nødvendig å være sårbar, slik åpner man jo opp for muligheten til dypere forbindelse med andre mennesker, det åpner opp for ekte emosjonell kontakt og en gjensidig forståelse. Og dette er jo grunnmuren i gode forhold og relasjoner, og helt nødvendig for å kunne oppleve ekte kjærlighet.
Jeg tror at det å tørre å være sårbar er enklere for mennesker som opplever seg akseptert og elsket i kraft av den de er, fra de var barn. Den første kjærligheten er fra foreldrene. Men jeg tror likevel at det er litt vanskelig for alle, å vise seg uten å maskere hvordan de egentlig har det, hvem de egentlig er.
Siste årene har jeg fått kjenne på sårbarhet og kjærlighet, det er vondt og sårt innimellom. Å virkelig la alt som ligger å gjemmer seg på undersiden få flyte frem. Men mest av alt er det veldig veldig fint. Å få oppleve at jeg er bra nok. Men likevel opplever jeg det periodevis vanskelig å tørre å fortelle eller dele alt, en ting er å være åpen med kjæresten min. Noe helt annet er det å være åpen som menneske i alle situasjoner og oppleve seg selv som bra nok, å ikke være redd for å vise hvem man er. Jeg ser jo at å være sårbar er også en viktig del av personlig vekst og utvikling, da det gir rom for læring fra feil og utfordringer.
Ett av målene mine med denne bloggen, er å prøve å tørre å være enda mer sårbar, dele utrygghet og bekymringer. Svakheter og begrensninger, som alle vi mennesker sliter med. Kanskje dette også kan inspirere noen andre til å være mer sårbar?
Jeg opplever ensomhet som en tomhet i det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.
Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.
Det er visst en tydelig kobling mellom traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.
Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.
Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.
Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.
Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:
Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
En ny hobby eller interesse.
Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.
Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.
Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?
Mamma, du er egentlig bare et stort barn i en voksen damekropp!
Det sa en av døtrene mine til meg en gang for noen år siden. Jeg lo litt av det, for ja, jeg kan være veldig barnslig og leken og det er nok ikke første gang jeg hører at jeg har et barnesinn. Jeg kan bli veldig entusiastisk over smådyr og insekt, eller store dyr, med kosepels. Jeg kan le barnslig og litt for høyt og ukontrollert. Men da jeg møtte mannen i mitt liv, så lærte han meg å sette pris på den siden av meg. Virkelig være glad i det indre barnet. Og jeg må innrømme at det var veldig fint, å bli sett som hele meg.
Når jeg tidligere har lest om traumer, eller ulike sår man har fått påført i barneårene så har ofte begrepet det indre barnet dukket opp. Men for meg har det føltes, rett ut: litt snålt. Både begrepet «Det indre barnet» og det å skulle heale det indre barnet har for meg opplevdes litt ullent, alternativt og mest av alt veldig fremmed. Men jeg må innrømme at de siste årene, der jeg har klart og tatt mer tak i de små barndomssårene. Turt å være mer til stede i minner, både de gode og vonde. Så har jeg fått et litt sterkere forhold til den jeg en gang var, det lille barnet som var redd og trist og følte seg alene og uelsket. Jeg husker mer av den jeg var. Jeg ser mer av lille Ann-Cecilie i denne voksne utgaven, som later som hun har alt litt på plass.
Jeg vet ikke helt om jeg virkelig har forstått fullt og helt dette konseptet med det lille barnet vi har inni oss. Men slik jeg har omfavnet det, så er det uskylden, sårbarheten evnen til å være åpen og nysgjerrig som en har når en var barn. De delene som søker trygghet, bekreftelse og kjærlighet. De samme delene som hos mange med angst, depresjon eller traumer har opplevd svik og bærer sår, eller skam. For meg opplever jeg det indre barnet, nesten som slik jeg følte meg da jeg var barn og da aller mest sårbar.
Dr. Gabor Maté er en av de menneskene som har fått meg til å forstå meg og akseptere at den lille jenten eksisterer på et plan fortsatt inni meg. De gangene jeg blir veldig redd, får angst og ikke klarer å trøste meg selv, finne roen. Så er jeg fortsatt bare lille Ann-Cecilie, for den lille delen av meg har ikke lært seg (egentlig har hun ikke fått hjelp, støtte trøst og mulighet til å lære seg) å trøste seg selv og finne trygghet når hun er overveldet.
Dr. Gabor Maté har skrevet en del bøker, jeg har lest to av dem, og vil gjerne oppsummere og fortelle om dem en dag. Men han har også mange videosnutter på Youtube og du kan finne en del av tankene og arbeidet hans på internett. Han har også mye om avhengigshetsproblematikk og deler åpent om sine traumer og utfordringer. Anbefaler å ta en titt om du ikke har hørt om ham før.
Jeg vet ikke om folk flest har et forhold til det å ha et indre barn, eller om det er et begrep man mest møter i traumebearbeiding. Eller om andre også føler at det er alternativt rart og fremmed?
Hvorfor velger vi de delene av livet vi gjør, når vi forteller historien om oss selv?
Jeg kjenner en del mennesker som har et veldig stort behov for å formidle hvor unike, rare og spesielle de er. De er mer unike, rare og spesielle enn alle andre og alle historiene de formidler skal understreke unikheten. Normal er et skjellsord og de er alt annet enn det. Jeg har tatt meg i å lure på om det kommer fra en opplevelse av å ikke passe inn. At de føler seg litt utenfor og i stedet for å kjenne på ubehaget så velger de at det skal være styrken deres. Kanskje det er en måte å føle seg bedre enn alle andre på?
«De andre sauene i flokken som bare er vanlige og kjedelige, de er ikke like smart som oss. De bare gjør vanlige ting og er opptatt av status og sånn.»
Men altså, de menneskene gjør jo mesteparten av tiden det samme som alle andre. De sover, spiser, bor i hus, lager og handler mat, ser på tv og prøver å ha det så godt de kan. Slik som alle andre, og de er minst like opptatt av statusen sin, statusen rar!
Jeg hadde en herlig samtale med en venninne her forleden, vi snakket om hva folk velger å identifisere seg med. Og hun fortalte hun hadde en venninne som alltid var sliten. I alle samtaler de hadde begynte hun alltid med å fortelle hvor sliten hun er, og alt hun hadde gjort. Det virket som identiteten hennes, den var å være sliten. Som venninnen min sa, men vi er alle sliten og gjør så godt vi kan!
Noen lar jobb identiteten sin definere dem, de blir yrket eller jobbstatusen sin. Mange nybakte foreldre, spesielt mødre, blir liksom bare mammaen til. Jeg har en del epostkontakter som inneholder navn og mor eller mamma bak. Jeg forstår jo det, når man har et fokus som er det man bruker energien sin til, tiden sin til og mesteparten av tankekapasiteten sin til, så vil man jo oppleve at det definerer en.
Før i tiden så ble kvinnen definert av mannen, fru lege eller fru advokat. Det er jo enda mer interessant, da gikk jobbstatusen til mannen videre til å definere konen.
Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg definerer meg, og jeg har kommet frem til at jeg er ganske lik alle andre i det at jeg ønsker å være unik.
Etter jeg flyttet til Bergen opplever jeg at identiteten min som sunnmøring plutselig ble relevant. Jeg er ikke herfra, jeg kjenner ikke stedsnavnene og ikke minst så har jeg rulle R. Det var jo ikke relevant før. Så deler av identiteten min er plutselig bundet til geografi.
Jeg opplever at jeg liker å identifisere meg som sterk og selvstendig, jeg har ikke vokst ut av treåringens «klarer selv» muligens fordi jeg er redd for å bli betraktet som svak eller lite selvstendig. Så jeg tror at jeg har valgt ut historier fra episoder der jeg har vært sterk, selvstendig og en ressurs, som jeg velger å bære med meg videre. Men jeg vet jo at historien min er full av episoder der jeg har vært alt annet.
Jeg har møtt mennesker som ble mobbet da de var unge, der mobbeoffer har blitt en viktig del av identiteten. Sannsynligvis opplevde de det som definerende øyeblikk i livet sitt og har ikke fått bearbeidet det helt og i møte med nye mennesker er de raskt ute med å fortelle om de vonde øyeblikkene. Jeg som er opptatt av å være sterk blir jo litt satt ut av å møte noen som er motsatt. Jeg kan godt fortelle om mine dårlige sider, men du skal ha kjent meg godt og lenge før jeg forteller deg om en situasjon jeg har vært et offer i.
En av tingene jeg har tatt meg selv i, siste dagene, er at jeg prøver å kamuflere at jeg er en rotekopp, Så jeg prøver å fremstå ryddig. Hah! Der serverer jeg deg en helt annen side enn den du møter når du kjenner meg.
Så hvem ønsker jeg å fortelle deg at jeg er?
Jeg er sterk, selvstendig, har kontroll på ting og sånt. Jeg er reflektert og liker å lese, trives i naturen selv om jeg ser alt for lite til den i det siste. Jeg vil ikke fortelle deg at jeg er syk og periodevis deprimert, selv om det sannsynligvis er det som definerer meg mest for tiden. Men viktigst av alt, så vil jeg sannsynligvis prøve å fortelle deg at jeg, jeg er ikke som andre, for jeg er innmari spesiell …
Jeg leste om noen som mente at boken The Courage to Be Disliked skapte en endring i måten de så seg selv og verden på.
Det vekte nysgjerrigheten min, så jeg måtte lese den. Boken er basert på teoriene til psykoanalytikeren Alfred Adler. Jeg hadde ikke noe spesiell kjennskap til ham fra før. Og var nysgjerrig på om han hadde noen teorier jeg kunne dra nytte av i hverdagen. Det var interessant lesing og jeg må innrømme at jeg var uenig i en del av teoriene, som at traumer ikke eksisterer, de er verktøy man bruker for å nå mål. På samme måte som at boken mente at en bruker følelser for å nå mål. Selv om jeg var uenig i en del, var der en del nyttige punkt jeg vil ta med meg videre.
Kanskje du også kan dra nytte av dem?
Livsoppgave: I boken snakket de om at alle har sin egen livsoppgave, og at alle må velge sin egen vei uavhengig av andres forventing
Følelsesmessig frihet gjennom valg: Ideen om at vi har makten til å velge våre egne reaksjoner og perspektiver på livets hendelser. Selv om vi ikke kan kontrollere ytre omstendigheter, kan vi kontrollere vår holdning og respons.
Anerkjennelse og aksept av nåtiden: Man skal akseptere og anerkjenne nåtiden, uavhengig av fortidens påvirkninger. Å unngå å legge skyld eller byrder på fortiden gir mulighet for personlig vekst og endring.
Overkomme mindreverdighetskompleks: Boken trekker inspirasjon fra Alfred Adlers teorier om individuell psykologi og diskuterer hvordan å overvinne mindreverdighetskomplekset kan føre til større selvtillit og lykke.
Sosiale relasjoner og avvisning: Viktigheten av å tørre å være seg selv, selv om det kan føre til avvisning fra andre. De hevder at ekte selvrespekt og lykke kommer fra å leve i samsvar med ens egne verdier og prinsipper.
Meningen med livet: Hensikten er å skape ens egen lykke og følge ens egne mål, heller enn å søke ekstern godkjenning.
Lykke: Veien til lykke i følge boken, er å være tro med seg selv, men en av tingene jeg satt pris på var ideen om at en blir lykkelig av å føle at en er viktig for noen.
Selv om jeg ikke ser på meg selv som en people pleaser, så er der en del mennesker jeg er redd for å skuffe, eller såre. Ikke ved å gjøre eller si ting for å skuffe eller såre dem. Men rett og slett ved å være meg selv, fortelle min historie. Eller sette mine behov foran deres.
Jeg er også redd for at noen skal mislike meg og at det skal gå utover de jeg er glad i, som for eksempel lærerene til barna mine, om de misliker meg, vil det gå utover ungene? Så jeg prøver å gå stille i dørene, ikke hevde meg for mye og å være et behagelig menneske.
Hva med deg? Er du redd for å bli mislikt, eller er du trygg på at å være deg selv er bra nok, take it or leave it?
