Ensom og forlatt

Jeg opplever ensomhet som en tomhet i  det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.

Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.

Det er visst en tydelig kobling mellom  traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.

Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.

Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.

Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.

Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:

• Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
• Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
• En ny hobby eller interesse.
• Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.

Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.

Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?