Last Updated:

Sårbarhet og Kjærlighet

Categories Psykologi, Relasjoner, Samfunn

Går hand i hånd, om du ikke tør å være sårbar, tør å putte deg i en situasjon hvor du potensielt kan bli såret, sviktet og lei deg så vil du ikke kunne oppleve kjærlighet. Ved å vær glad i noen utsetter du deg for frykten for å miste dem.

Å være sårbar har jeg alltid opplevd som vanskelig. Jeg er vant til å passe på og ta vare på meg selv. Innimellom forstår jeg at jeg tydeligvis ikke er så flink til å ta vare på meg selv som jeg gjerne skulle ha trodd. For om det var riktig burde det være lett å være sårbar, for da kan jeg jo uansett ivareta meg selv. Så det er vel et selvbedrag jeg trives med å beholde. Klarer selv, er trygg i meg selv og sånt.

Men hva mener jeg med å være sårbar?

Det er vel, tenker jeg, å være i et mindset hvor en kjenner sine egne begrensninger, svakheter, og tør å føle på alle følelsene som beveger seg inni seg. Samtidig at man tillater seg selv å være ekte og autentisk. Å ikke maskere eller skjule hvem man er eller hvordan man har det. Sårbarhet handler om å være villig til å vise ens sanne selv, selv om det innebærer risikoen for avvisning eller kritikk. Å oppleve seg naken foran et annet menneske.

I kjærligheten er det nødvendig å være sårbar, slik åpner man jo opp for muligheten til dypere forbindelse med andre mennesker, det åpner opp for ekte emosjonell kontakt og en gjensidig forståelse. Og dette er jo grunnmuren i gode forhold og relasjoner, og helt nødvendig for å kunne oppleve ekte kjærlighet.

Jeg tror at det å tørre å være sårbar er enklere for mennesker som opplever seg akseptert og elsket i kraft av den de er, fra de var barn. Den første kjærligheten er fra foreldrene. Men jeg tror likevel at det er litt vanskelig for alle, å vise seg uten å maskere hvordan de egentlig har det, hvem de egentlig er.

Siste årene har jeg fått kjenne på sårbarhet og kjærlighet, det er vondt og sårt innimellom. Å virkelig la alt som ligger å gjemmer seg på undersiden få flyte frem. Men mest av alt er det veldig veldig fint. Å få oppleve at jeg er bra nok. Men likevel opplever jeg det periodevis vanskelig å tørre å fortelle eller dele alt, en ting er å være åpen med kjæresten min. Noe helt annet er det å være åpen som menneske  i alle situasjoner og oppleve seg selv som bra nok, å ikke være redd for å vise hvem man er. Jeg ser jo at å være sårbar er også en viktig del av personlig vekst og utvikling, da det gir rom for læring fra feil og utfordringer.

Ett av målene mine med denne bloggen, er å prøve å tørre å være enda mer sårbar, dele utrygghet og bekymringer.  Svakheter og begrensninger, som alle vi mennesker sliter med. Kanskje dette også kan inspirere noen andre til å være mer sårbar?

Last Updated:

Ensom og forlatt

Categories Blogg, Helse, Psykologi
Ensomhet

Jeg opplever ensomhet som en tomhet i  det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.

Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.

Ensomhet

Det er visst en tydelig kobling mellom  traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.

Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.

Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.

Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.

Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:

  • Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
  • Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
  • En ny hobby eller interesse.
  • Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.

Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.

Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?