Last Updated:

Sårbarhet og Kjærlighet

Categories Psykologi, Relasjoner, Samfunn

Går hand i hånd, om du ikke tør å være sårbar, tør å putte deg i en situasjon hvor du potensielt kan bli såret, sviktet og lei deg så vil du ikke kunne oppleve kjærlighet. Ved å vær glad i noen utsetter du deg for frykten for å miste dem.

Å være sårbar har jeg alltid opplevd som vanskelig. Jeg er vant til å passe på og ta vare på meg selv. Innimellom forstår jeg at jeg tydeligvis ikke er så flink til å ta vare på meg selv som jeg gjerne skulle ha trodd. For om det var riktig burde det være lett å være sårbar, for da kan jeg jo uansett ivareta meg selv. Så det er vel et selvbedrag jeg trives med å beholde. Klarer selv, er trygg i meg selv og sånt.

Men hva mener jeg med å være sårbar?

Annonsørinnhold
Vårens kuleste sneakers til henne
Vårens kuleste sneakers til henne

Det er vel, tenker jeg, å være i et mindset hvor en kjenner sine egne begrensninger, svakheter, og tør å føle på alle følelsene som beveger seg inni seg. Samtidig at man tillater seg selv å være ekte og autentisk. Å ikke maskere eller skjule hvem man er eller hvordan man har det. Sårbarhet handler om å være villig til å vise ens sanne selv, selv om det innebærer risikoen for avvisning eller kritikk. Å oppleve seg naken foran et annet menneske.

I kjærligheten er det nødvendig å være sårbar, slik åpner man jo opp for muligheten til dypere forbindelse med andre mennesker, det åpner opp for ekte emosjonell kontakt og en gjensidig forståelse. Og dette er jo grunnmuren i gode forhold og relasjoner, og helt nødvendig for å kunne oppleve ekte kjærlighet.

Jeg tror at det å tørre å være sårbar er enklere for mennesker som opplever seg akseptert og elsket i kraft av den de er, fra de var barn. Den første kjærligheten er fra foreldrene. Men jeg tror likevel at det er litt vanskelig for alle, å vise seg uten å maskere hvordan de egentlig har det, hvem de egentlig er.

Siste årene har jeg fått kjenne på sårbarhet og kjærlighet, det er vondt og sårt innimellom. Å virkelig la alt som ligger å gjemmer seg på undersiden få flyte frem. Men mest av alt er det veldig veldig fint. Å få oppleve at jeg er bra nok. Men likevel opplever jeg det periodevis vanskelig å tørre å fortelle eller dele alt, en ting er å være åpen med kjæresten min. Noe helt annet er det å være åpen som menneske  i alle situasjoner og oppleve seg selv som bra nok, å ikke være redd for å vise hvem man er. Jeg ser jo at å være sårbar er også en viktig del av personlig vekst og utvikling, da det gir rom for læring fra feil og utfordringer.

Ett av målene mine med denne bloggen, er å prøve å tørre å være enda mer sårbar, dele utrygghet og bekymringer.  Svakheter og begrensninger, som alle vi mennesker sliter med. Kanskje dette også kan inspirere noen andre til å være mer sårbar?

Last Updated:

Mindre verdt?

Categories Bøker, Helse, Samfunn

Har jeg mindreverdighetskompleks? Opplever jeg at andre mennesker er mer verdifull enn meg?

Spesielt siden jeg ikke er i arbeid og er for syk til å klare det andre klarer. Føler jeg meg egentlig underlegen andre? Eller føler jeg meg overlegen? Opplever jeg at jeg har bedre moralsk kompass, er mer reflektert, har bedre relasjon til mannen min eller barna mine enn det andre har? Jeg må jo være så ærlig at jeg innrømmer at begge deler periodevis er sant. Når jeg setter meg i situasjoner hvor jeg sammenligner meg med, eller dømmer andre så ser jeg nok både opp og nedover.

Dette med å oppleve mindreverdi eller en form for overlegenhet, har vært et viktig tema for meg siste ukene. I boken “The Courage to Be Disliked” som jeg nylig var ferdig å lese, diskuteres mindreverdighetskompleks som et sentralt tema. At vi mennesker har en tendens til å sammenligne oss. Noen opplever seg generelt sett bedre enn andre, noen opplever seg dårligere enn andre og de fleste av oss opplever seg vel på alle ender av skalaen i ulike sammenhenger. Ideelt sett burde en oppleve at alle har samme verdi, uavhengig av kjønn, yrkesstatus, sivilstatus, helse, IQ, økonomi og alt det andre vi dømmer folk på.

Jeg synes det er enormt trist, at vi mennesker ser på oss selv som mer eller mindre verdifull og at frykt for å ha lav verdi er sannsynligvis motivasjonen bak mye av adferden vår. Men jeg kan bare ta ansvar for meg selv og det har jeg prøvd på siste tiden.

Annonsørinnhold
Lag mat ute- her er utstyret du trenger
Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Lyst å ta det ubehagelige steget å se på deg selv og tenke etter om du har mindreverdighetskompleks sammen med meg? Det er mange ubehagelige spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste. Men jeg tror at å være ærlig med seg selv og forholde seg til det gir grobunn for vekst!

Så, her er fragmenter av mindreverd fra mitt perspektiv:

  • Er du opptatt av hvor mange likes du får på innleggene dine på facebook, instragram eller andre sosiale medier?
  • Har du et negativt kroppsbilde?
  • Unngår du nye utfordringer i frykt for å mislykkes?
  • Søker du ros og annerkjennelse, kanskje til og med beundring for ting du gjør?
  • Kanskje du skryter av deg selv, for å få annerkjennelse.
  • Bruker du merkevarer for å øke opplevelsen av egen verdi?
  • Tar du deg ofte i å sammenligne deg med andre?
  • Bruker du tid på å tenke på hvordan andre oppfatter deg?
  • Sliter du med å sette grenser?
  • Er det ubehagelig for deg å ta imot kompliment, eller kritikk?

Så om noe av dette gjelder deg, så står vi vel i samme bås; menneske! Jeg kommer med en oppdatering så snart jeg har funnet ut hvordan i alle dager en faktisk fullt helt og oppriktig klarer å plassere opplevelsen av god egenverdi hos seg selv! Eller kanskje du kan fortelle meg det?

Last Updated:

Jeg er ikke som deg – Identitet

Categories Psykologi, Samfunn

Hvorfor velger vi de delene av livet vi gjør, når vi forteller historien om oss selv?

Jeg kjenner en del mennesker som har et veldig stort behov for å formidle hvor unike, rare og spesielle de er. De er mer unike, rare og spesielle enn alle andre og alle historiene de formidler skal understreke unikheten. Normal er et skjellsord og de er alt annet enn det. Jeg har tatt meg i å lure på om det kommer fra en opplevelse av å ikke passe inn. At de føler seg litt utenfor og i stedet for å kjenne på ubehaget så velger de at det skal være styrken deres. Kanskje det er en måte å føle seg bedre enn alle andre på?

  «De andre sauene i flokken som bare er vanlige og kjedelige, de er ikke like smart som oss. De bare gjør vanlige ting og er opptatt av status og sånn.»

Men altså, de menneskene gjør jo mesteparten av tiden det samme som alle andre. De sover, spiser, bor i hus, lager og handler mat, ser på tv og prøver å ha det så godt de kan. Slik som alle andre, og de er minst like opptatt av statusen sin, statusen rar!

Annonsørinnhold
Vårens kuleste sneakers til henne
Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg hadde en herlig samtale med en venninne her forleden, vi snakket om hva folk velger å identifisere seg med. Og hun fortalte hun hadde en venninne som alltid var sliten. I alle samtaler de hadde begynte hun alltid med å fortelle hvor sliten hun er, og alt hun hadde gjort. Det virket som identiteten hennes, den var å være sliten. Som venninnen min sa, men vi er alle sliten og gjør så godt vi kan!

Noen lar jobb identiteten sin definere dem, de blir yrket eller jobbstatusen sin. Mange nybakte foreldre, spesielt mødre, blir liksom bare mammaen til. Jeg har en del epostkontakter som inneholder navn og mor eller mamma bak. Jeg forstår jo det, når man har et fokus som er det man bruker energien sin til, tiden sin til og mesteparten av tankekapasiteten sin til, så vil man jo oppleve at det definerer en.

Før i tiden så ble kvinnen definert av mannen, fru lege eller fru advokat. Det er jo enda mer interessant, da gikk jobbstatusen til mannen videre til å definere konen.

Så jeg prøver å finne ut hvordan jeg definerer meg, og jeg har kommet frem til at jeg er ganske lik alle andre i det at jeg ønsker å være unik.

Etter jeg flyttet til Bergen opplever jeg at identiteten min som sunnmøring plutselig ble relevant. Jeg er ikke herfra, jeg kjenner ikke stedsnavnene og ikke minst så har jeg rulle R. Det var jo ikke relevant før. Så deler av identiteten min er plutselig bundet til geografi.

Jeg opplever at jeg liker å identifisere meg som sterk og selvstendig, jeg har ikke vokst ut av treåringens «klarer selv» muligens fordi jeg er redd for å bli betraktet som svak eller lite selvstendig. Så jeg tror at jeg har valgt ut historier fra episoder der jeg har vært sterk, selvstendig og en ressurs, som jeg velger å bære med meg videre. Men jeg vet jo at historien min er full av episoder der jeg har vært alt annet.

Jeg har møtt mennesker som ble mobbet da de var unge, der mobbeoffer har blitt en viktig del av identiteten. Sannsynligvis opplevde de det som definerende øyeblikk i livet sitt og har ikke fått bearbeidet det helt og i møte med nye mennesker er de raskt ute med å fortelle om de vonde øyeblikkene. Jeg som er opptatt av å være sterk blir jo litt satt ut av å møte noen som er motsatt. Jeg kan godt fortelle om mine dårlige sider, men du skal ha kjent meg godt og lenge før jeg forteller deg om en situasjon jeg har vært et offer i.

En av tingene jeg har tatt meg selv i, siste dagene, er at jeg prøver å kamuflere at jeg er en rotekopp, Så jeg prøver å fremstå ryddig. Hah! Der serverer jeg deg en helt annen side enn den du møter når du kjenner meg.

Så hvem ønsker jeg å fortelle deg at jeg er?

Jeg er sterk, selvstendig, har kontroll på ting og sånt. Jeg er reflektert og liker å lese, trives i naturen selv om jeg ser alt for lite til den i det siste. Jeg vil ikke fortelle deg at jeg er syk og periodevis deprimert, selv om det sannsynligvis er det som definerer meg mest for tiden. Men viktigst av alt, så vil jeg sannsynligvis prøve å fortelle deg at jeg, jeg er ikke som andre, for jeg er innmari spesiell …

 

Hvem er du?

Last Updated:

Mobiltelefoner er en del av samfunnet- også på skolen

Categories Samfunn

I motsetning til Tom er jeg en av de som er imot mobilforbudet ved skolene. Ikke fordi jeg mener at elever skal sitte på skolen og trykke på mobilene sine i timen. Eller snikfilme/ ta bilder av hverandre. Men fordi jeg mener de ikke skal det. Jeg har hundre prosent tiltro til at barn og ungdom er i stand til å ha en mobiltelefon i sekken/ jakken uten å ta den ut i timene. Når den ikke skal brukes som en del av undervisningen.

Ved å innlede forbud mot mobiltelefoner fratar skolen elevene en gylden mulighet til å ta ansvar for seg selv og omgivelsene samt å utføre selvregulering og kontroll. Det fører også til at skolen slipper å involvere seg i konflikter i klasserommene- Konfliktene og mobbingen blir først synlig i sosiale medier etter skoletiden og dermed er den mobbingen/ konflikten noe skolen slipper å involvere seg i og dermed belønner skolene med finere mobbestatistikk. Til tross for at mobbingen også foregår i skoletiden, bare mindre konkret, synlig og beviselig enn om man hadde hatt digitale bevis. En enkel måte for skolene å løse et økende problem på.

Vet du hvorfor skolene plutselig med støtte fra regjeringen innførte mobilforbud? Det var basert på en hovedoppgave fra en student ved NTNU som kunne bevise at det var en sammenheng mellom karakterer og mobilforbud. Spesielt ressurssvake jenter fikk bedre karakterer etter mobilforbudet var innført og i tråd med myten om at skjermtid er skadelig, så kjørte kunnskapministeren i gang nye nasjonale retningslinjer. Til tross for at karakterforbedringen er minimal. Til tross for at den samme oppgaven forteller om forsking som gir tilsvarende høyere karaktersnitt ved innføring av digitale hjelpemiddel for algebra. Det tiltaket kan være gunstig for guttene også, samt de ressurssterke jentene.

Anbefaler å lese denne saken fra NRK om skjermtid.

Annonsørinnhold
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Og hvorfor skal vi gå ut mot skjermer og svekke fremfor å styrke digital kompetanse i skolene, jo fordi at vi gjorde det dårlig i siste PISA undersøkelse. Om du leser den, så har de også undersøkt hvor forstyrret elever opplever seg i timene pga digitale verktøy, og selv om Norge scoret dårligst på PISA i forhold til tidligere år, var det de norske elevene som oppga at de ble minst forstyrret sammenlignet med de landene som hadde høyere PISA score enn Norge.

Om du virkelig vil gå dypt i materien kan du lese denne nasjonale rapporten som oppsummerer en del ulike studier både nasjonalt og internasjonalt, der de også har et avsnitt om mobiltelefoner:

«Alle studiene nevnt over påpeker at det ikke er mobilen i seg selv som er problemet, men hvordan elevene bruker mobilen som avgjør om den er en ressurs eller en distraksjon.»

 

Slik jeg ser det bør vi styrke den digitale kompetansen. Jeg tror at om noen år vil man kunne oppleve et stort gap mellom de barna og unge som har fått muligheten til å utforske og bruke de nye digitale verktøyene og de som har hatt foreldre og skoler som ikke har turt å være med på utviklingen.

Regler og forbud er institusjonalisert mistillit, og bidrar ikke til å øke våre unges selvstendighet, noe som bør være en hovedoppgave for både foreldre og skole?

Last Updated:

Mot til å bli mislikt

Categories Bøker, Helse, Psykologi, Samfunn

Jeg leste om noen som mente at boken The Courage to Be Disliked skapte en endring i måten de så seg selv og verden på.

Det vekte nysgjerrigheten min, så jeg måtte lese den. Boken er basert på teoriene til psykoanalytikeren Alfred Adler. Jeg hadde ikke noe spesiell kjennskap til ham fra før. Og var nysgjerrig på om han hadde noen teorier jeg kunne dra nytte av i hverdagen. Det var interessant lesing og jeg må innrømme at jeg var uenig i en del av teoriene, som at traumer ikke eksisterer, de er verktøy man bruker for å nå mål. På samme måte som at boken mente at en bruker følelser for å nå mål. Selv om jeg var uenig i en del, var der en del nyttige punkt jeg vil ta med meg videre.

Kanskje du også kan dra nytte av dem?

  • Livsoppgave:
    I boken snakket de om at alle har sin egen livsoppgave, og at alle må velge sin egen vei  uavhengig av andres forventing
  • Følelsesmessig frihet gjennom valg:
    Ideen om at vi har makten til å velge våre egne reaksjoner og perspektiver på livets hendelser. Selv om vi ikke kan kontrollere ytre omstendigheter, kan vi kontrollere vår holdning og respons.
  • Anerkjennelse og aksept av nåtiden:
    Man skal akseptere og anerkjenne nåtiden, uavhengig av fortidens påvirkninger. Å unngå å legge skyld eller byrder på fortiden gir mulighet for personlig vekst og endring.
  • Overkomme mindreverdighetskompleks:
    Boken trekker inspirasjon fra Alfred Adlers teorier om individuell psykologi og diskuterer hvordan å overvinne mindreverdighetskomplekset kan føre til større selvtillit og lykke.
  • Sosiale relasjoner og avvisning:
    Viktigheten av å tørre å være seg selv, selv om det kan føre til avvisning fra andre. De hevder at ekte selvrespekt og lykke kommer fra å leve i samsvar med ens egne verdier og prinsipper.
  • Meningen med livet:
    Hensikten er å skape ens egen lykke og følge ens egne mål, heller enn å søke ekstern godkjenning.
  • Lykke:
    Veien til lykke i følge boken, er å være tro med seg selv, men en av tingene jeg satt pris på var ideen om at en blir lykkelig av å føle at en er viktig for noen.

 

Annonsørinnhold
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter
Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Selv om jeg ikke ser på meg selv som en people pleaser, så er der en del mennesker jeg er redd for å skuffe, eller såre. Ikke ved å gjøre eller si ting for å skuffe eller såre dem. Men rett og slett ved å være meg selv, fortelle min historie. Eller sette mine behov foran deres.

Jeg er også redd for at noen skal mislike meg og at det skal gå utover de jeg er glad i, som for eksempel lærerene til barna mine, om de misliker meg, vil det gå utover ungene? Så jeg prøver å gå stille i dørene, ikke hevde meg for mye og å være et behagelig menneske.

Hva med deg? Er du redd for å bli mislikt, eller er du trygg på at å være deg selv er bra nok, take it or leave it?