Jeg leste om noen som mente at boken The Courage to Be Disliked skapte en endring i måten de så seg selv og verden på.
Det vekte nysgjerrigheten min, så jeg måtte lese den. Boken er basert på teoriene til psykoanalytikeren Alfred Adler. Jeg hadde ikke noe spesiell kjennskap til ham fra før. Og var nysgjerrig på om han hadde noen teorier jeg kunne dra nytte av i hverdagen. Det var interessant lesing og jeg må innrømme at jeg var uenig i en del av teoriene, som at traumer ikke eksisterer, de er verktøy man bruker for å nå mål. På samme måte som at boken mente at en bruker følelser for å nå mål. Selv om jeg var uenig i en del, var der en del nyttige punkt jeg vil ta med meg videre.
Kanskje du også kan dra nytte av dem?
- Livsoppgave:
I boken snakket de om at alle har sin egen livsoppgave, og at alle må velge sin egen vei uavhengig av andres forventing
- Følelsesmessig frihet gjennom valg:
Ideen om at vi har makten til å velge våre egne reaksjoner og perspektiver på livets hendelser. Selv om vi ikke kan kontrollere ytre omstendigheter, kan vi kontrollere vår holdning og respons.
- Anerkjennelse og aksept av nåtiden:
Man skal akseptere og anerkjenne nåtiden, uavhengig av fortidens påvirkninger. Å unngå å legge skyld eller byrder på fortiden gir mulighet for personlig vekst og endring.
- Overkomme mindreverdighetskompleks:
Boken trekker inspirasjon fra Alfred Adlers teorier om individuell psykologi og diskuterer hvordan å overvinne mindreverdighetskomplekset kan føre til større selvtillit og lykke.
- Sosiale relasjoner og avvisning:
Viktigheten av å tørre å være seg selv, selv om det kan føre til avvisning fra andre. De hevder at ekte selvrespekt og lykke kommer fra å leve i samsvar med ens egne verdier og prinsipper.
- Meningen med livet:
Hensikten er å skape ens egen lykke og følge ens egne mål, heller enn å søke ekstern godkjenning.
- Lykke:
Veien til lykke i følge boken, er å være tro med seg selv, men en av tingene jeg satt pris på var ideen om at en blir lykkelig av å føle at en er viktig for noen.
Jeg er også redd for at noen skal mislike meg og at det skal gå utover de jeg er glad i, som for eksempel lærerene til barna mine, om de misliker meg, vil det gå utover ungene? Så jeg prøver å gå stille i dørene, ikke hevde meg for mye og å være et behagelig menneske.
Hva med deg? Er du redd for å bli mislikt, eller er du trygg på at å være deg selv er bra nok, take it or leave it?