selvomsorg

En av de største utfordringene jeg har, er å oppleve at det er greit å bruke tid på å pleie seg selv og vende kjærligheten og omsorg innover, mot seg selv. Dette er vel en utfordring de fleste sliter med, men det er også et klassisk symptom på både komplekse traumer og depresjon.

Selvomsorg er som å gi seg selv en god klem fra innsiden. Det handler om å hedre, respektere og ta vare på seg selv på en måte som virkelig nærer både kroppen, sinnet og sjelen. Her er noen av de tingene jeg prøver å legge inn i uken min for å gi meg selv omsorg, kanskje det inspirerer?

Kroppen: Fysisk Selvomsorg

selvomsorgKroppen er så viktig å ta vare på med kjærlighet og omtanke. Her er noen av mine måter å praktisere fysisk selvomsorg på:

Bevegelse: Jeg finner glede i å være ute og utforske naturen enten alene eller sammen med kjæresten. Da kan jeg også legge opp til en tur som passer dagens form og behov. Tidligere har jeg satt stor pris på styrketrening og yoga. Jeg tenker at det viktigste er at du gjør noe du har glede av.

Næring: Å forsøke å gi seg selv den beste næringen er jo en evig utfordring, da man må gjennom en vanvittig labyrint av kostholdsråd og forskning for å finne ut hva som er best. Jeg har hevet meg på “unngå ultra prosessert” – bølgen og prøver å lage mat med renest mulig råvarer og masse grønnsaker og fiber.

Rust deg selv: Jeg prøver å unne meg øyeblikk av avslapning og pleie ofte gjennom en ansiktsbehandling hjemme, en ansiktsmaske, ansiktsmassasje gjerne kombinert med en stille meditasjonsstund. Jeg opplever at å gi meg selv tillatelse til å nyte disse øyeblikkene av velvære er viktig for min mentale og fysiske helse.

 

Sinnet: Mental Selvomsorg

selvomsorgMental selvomsorg for meg er å ta vare på tankene mine og følelsene mine på en omsorgsfull måte. Her er noen av det jeg forsøker å prioritere i løpet av uken for å ta vare på mitt mentale velvære:

Mindfulness: Jeg utforsker mindfulness gjennom meditasjon og pusteøvelser for å finne ro i sinnet mitt og forbedre min tilstedeværelse i øyeblikket. Veldig ofte benytter jeg meg av appen headspace, men en finner mange gode gratis mindfullness meditasjoner på spotify eller youtube.

Avslapping: Å ta meg tid til aktiviteter som gir meg glede og avslapning opplever jeg som viktig for min mentale helse. Jeg elsker å fordype meg i en god bok, lytte til beroligende musikk, male eller tegne for å gi meg selv en pause fra hverdagens stress.

Selvsnakk: Er en av de områdene jeg jobber mest med, siden jeg er minst flink på. Jeg forsøker å legge merke til hvordan jeg snakker til meg selv, og jeg prøver å erstatte negative tanker med positive og oppmuntrende ord. Å være oppmerksom på den indre kritikeren å heller snakke til meg selv med omsorg og kjærlighet.

Sjelen: Åndelig Selvomsorg

selvomsorg

Sjelen trenger næring på samme måte som kroppen og sinnet. Her er noen av mine måter å praktisere åndelig selvomsorg på:

Tilkobling med naturen: Å tilbringe tid utendørs for å forbinde meg med naturen og gjenopprette min forbindelse med meg selv og universet.

Refleksjon: Å ta meg tid til å reflektere over livets dype spørsmål og mine egne verdier hjelper meg med å finne mening og formål i livet mitt, dette er vel en av favorittsyslene til meg og kjæresten og en av de samtaleemnene vi har hyppigst.

Selvomsorg er en reise som krever kontinuerlig oppmerksomhet og engasjement, men belønningene er dyptgående. Ved å gi meg selv kjærlighet og omsorg på alle nivåer – kropp, sinn og sjel – opplever jeg at jeg konkret kan bidra til å løfte livskvaliteten min. Hvordan gir du deg selv omsorg?

Naturterapi!

Knirkete vonde ledd og muskelsmerter har hindret meg i å være ute dødslenge nå.
Men jeg hadde hell i uhell for ett par uker siden. Midt på natten reagerte jeg kraftig på ettellerannet. (Har ingen fordømt anelse om hva egentlig siden jeg ikke er allergisk mot noe men mistenker at det var morfintablettene jeg tar mot nevnte plager)
Da bar det til legevakten med vablete bobleplasthud og en kløe fra helvete i full fart midt på natten. Allergisjokk er visst ikke noe å tulle med, så da fikk jeg ett par sprøyter blant annet kortison. Og vet du hva? Jeg har ikke hatt så mye energi og overskudd og så lite smerter siden kroppen plutselig sviktet for over et halvt år siden.

Men nå måtte jeg bare fortelle hvor sykt digg det var å være ute i dag.

Det er greit at all forskning sier at man får mer overskudd og blir mindre deprimert av å være ute i naturen. Men dette var en av de dagene jeg opplevde utetiden som en ren høydose vitaminshot. For ikke å snakke om behaget og den velkjente roen man får i kroppen.
Siden jeg ikke er i stand til å være så aktiv. Plasserte meg på en stein nede ved vannet og ble rikt belønnet med fuglesang, sildring i bekk og et andepar som duppet forbi. Det var til og med varme i solstrålene som traff meg.

Derfor er jeg idyll i dag, nærmest salig. Kroppen føles bra og psyken likeså, smilet lurer like rundt hjørnet. Jeg kan til og med bruke ordet lykkelig.

 

 

Ensomhet

Jeg opplever ensomhet som en tomhet i  det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.

Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.

Ensomhet

Det er visst en tydelig kobling mellom  traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.

Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.

Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.

Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.

Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:

  • Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
  • Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
  • En ny hobby eller interesse.
  • Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.

Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.

Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?

 

 

 

 

 

Mamma, du er egentlig bare et stort barn i en voksen damekropp!

Det sa en av døtrene mine til meg en gang for noen år siden. Jeg lo litt av det, for ja, jeg kan være veldig barnslig og leken og det er nok ikke første gang jeg hører at jeg har et barnesinn. Jeg kan bli veldig entusiastisk over smådyr og insekt, eller store dyr, med kosepels. Jeg kan le barnslig og litt for høyt og ukontrollert. Men da jeg møtte mannen i mitt liv, så lærte han meg å sette pris på den siden av meg. Virkelig være glad i det indre barnet. Og jeg må innrømme at det var veldig fint, å bli sett som hele meg.

Når jeg tidligere har lest om traumer, eller ulike sår man har fått påført i barneårene så har ofte begrepet det indre barnet dukket opp. Men for meg har det føltes, rett ut: litt snålt. Både begrepet «Det indre barnet» og det å skulle heale det indre barnet har for meg opplevdes litt ullent, alternativt og mest av alt veldig fremmed.  Men jeg må innrømme at de siste årene, der jeg har klart og tatt mer tak i de små barndomssårene. Turt å være mer til stede i minner, både de gode og vonde.  Så har jeg fått et litt sterkere forhold til den jeg en gang var, det lille barnet som var redd og trist og følte seg alene og uelsket. Jeg husker mer av den jeg var. Jeg ser mer av lille Ann-Cecilie i denne voksne utgaven, som later som hun har alt litt på plass.

Jeg vet ikke helt om jeg virkelig har forstått fullt og helt dette konseptet med det lille barnet vi har inni oss. Men slik jeg har omfavnet det, så er det uskylden, sårbarheten evnen til å være åpen og nysgjerrig som en har når en var barn. De delene som søker trygghet, bekreftelse og kjærlighet. De samme delene som hos mange med angst, depresjon eller traumer har opplevd svik og bærer sår, eller skam. For meg opplever jeg det indre barnet, nesten som slik jeg følte meg da jeg var barn og da aller mest sårbar.

 

Dr. Gabor Maté er en av de menneskene som har fått meg til å forstå meg og akseptere at den lille jenten eksisterer på et plan fortsatt inni meg. De gangene jeg blir veldig redd, får angst og ikke klarer å trøste meg selv, finne roen. Så er jeg fortsatt bare lille Ann-Cecilie, for den lille delen av meg har ikke lært seg (egentlig har hun ikke fått hjelp, støtte trøst og mulighet til å lære seg) å trøste seg selv og finne trygghet når hun er overveldet.

Dr. Gabor Maté har skrevet en del bøker, jeg har lest to av dem, og vil gjerne oppsummere og fortelle om dem en dag. Men han har også mange videosnutter på Youtube og du kan finne en del av tankene og arbeidet hans på internett. Han har også mye om avhengigshetsproblematikk og deler åpent om sine traumer og utfordringer. Anbefaler å ta en titt om du ikke har hørt om ham før.

 

Jeg vet ikke om folk flest har et forhold til det å ha et indre barn, eller om det er et begrep man mest møter i traumebearbeiding. Eller om andre også føler at det er alternativt rart og fremmed?

Hva med deg, opplever du at du har et indre barn?

Da jeg var 15 år, Jobbet jeg med å lære meg å ikke dukke om noen løftet hånden for brått, for da trengte jeg ikke den refleksen lenger.

Det var en av de letteste gamle mønstrene å bryte.  Siden har jeg jobbet med å bryte utallige flere. Men alle har handlet om å ikke å ikke være redd, redd for mørket, redd for skogen, redd for å være alene, redd for å være i for store menneske-flokker, redd for å føle, redd for å bare være nummen, redd for å sove…

Redd for å ikke ville våkne igjen.

Noen år senere etter ett par år med terapi, antidepressiva og mengder med selvransakelse, så hadde jeg dessverre fortsatt mye arbeid igjen med meg selv, for å kunne fungere bedre. Jeg hadde lært meg å sove litt bedre, litt tryggere. Lært meg å føle, litt mer og i mange flere nyanser.  Jeg hadde tatt skogen tilbake. Følte meg tryggere i stillhet, ensomhet, tryggere i flokk og tryggere i relasjoner. Nå er jeg 43 år. Og fortsatt jobber jeg med fragmenter av meg, som har det vondt. Som er utrygg. Som er skadet. Jeg hadde aldri trodd at reparasjon av et barnesinn skulle være så krevende. Jeg er helere, sterkere og tryggere enn jeg noen gang kan huske å ha vært. Jeg har en stor solid sekk med erfaringer og følelsene er over gjennomsnittet til stede.

Hei, jeg heter Ann-Cecilie og jeg har veldig lyst å dele tankene, erfaringene og opplevelsene mine med deg. Jeg håper det kan være nyttig.

 

I sekken min har jeg bøker og artikler om traumer, angst og depresjon som jeg har lest. Jeg har ulike verktøy jeg setter pris på, som jeg gjerne forteller deg om. Og aller mest har jeg hverdager jeg kan dele relevante glimt fra. Om du er opptatt av traumer, psykologi, selvhjelp, utfordringer i relasjoner, angst-problematikk og fibromyalgi så har vi definitivt noe å snakke om.

 

Gleder meg til å bli kjent med deg!

 

 
Follow my blog with Bloglovin