Mamma, du er egentlig bare et stort barn i en voksen damekropp!
Det sa en av døtrene mine til meg en gang for noen år siden. Jeg lo litt av det, for ja, jeg kan være veldig barnslig og leken og det er nok ikke første gang jeg hører at jeg har et barnesinn. Jeg kan bli veldig entusiastisk over smådyr og insekt, eller store dyr, med kosepels. Jeg kan le barnslig og litt for høyt og ukontrollert. Men da jeg møtte mannen i mitt liv, så lærte han meg å sette pris på den siden av meg. Virkelig være glad i det indre barnet. Og jeg må innrømme at det var veldig fint, å bli sett som hele meg.
Når jeg tidligere har lest om traumer, eller ulike sår man har fått påført i barneårene så har ofte begrepet det indre barnet dukket opp. Men for meg har det føltes, rett ut: litt snålt. Både begrepet «Det indre barnet» og det å skulle heale det indre barnet har for meg opplevdes litt ullent, alternativt og mest av alt veldig fremmed. Men jeg må innrømme at de siste årene, der jeg har klart og tatt mer tak i de små barndomssårene. Turt å være mer til stede i minner, både de gode og vonde. Så har jeg fått et litt sterkere forhold til den jeg en gang var, det lille barnet som var redd og trist og følte seg alene og uelsket. Jeg husker mer av den jeg var. Jeg ser mer av lille Ann-Cecilie i denne voksne utgaven, som later som hun har alt litt på plass.
Dr. Gabor Maté er en av de menneskene som har fått meg til å forstå meg og akseptere at den lille jenten eksisterer på et plan fortsatt inni meg. De gangene jeg blir veldig redd, får angst og ikke klarer å trøste meg selv, finne roen. Så er jeg fortsatt bare lille Ann-Cecilie, for den lille delen av meg har ikke lært seg (egentlig har hun ikke fått hjelp, støtte trøst og mulighet til å lære seg) å trøste seg selv og finne trygghet når hun er overveldet.
Dr. Gabor Maté har skrevet en del bøker, jeg har lest to av dem, og vil gjerne oppsummere og fortelle om dem en dag. Men han har også mange videosnutter på Youtube og du kan finne en del av tankene og arbeidet hans på internett. Han har også mye om avhengigshetsproblematikk og deler åpent om sine traumer og utfordringer. Anbefaler å ta en titt om du ikke har hørt om ham før.
Jeg vet ikke om folk flest har et forhold til det å ha et indre barn, eller om det er et begrep man mest møter i traumebearbeiding. Eller om andre også føler at det er alternativt rart og fremmed?
Hva med deg, opplever du at du har et indre barn?
