Jeg har hørt en del om traumebehandling ved Modum Bad, som skal være en av de fremste i landet på traumebehandling.
Jeg har ingen erfaring med dem selv, men jeg har vært veldig nysgjerrig. Så når boken Usynlige traumer av Hilde Eeg Foss dukket opp i synsvinkelen min, måtte jeg laste den ned på ebokleseren. Det var jeg veldig fornøyd med etter å ha lest den.
Det som er fint og spesielt med denne boken er at forfatteren selv har vært pasient på Modum bad og at hun gjennom boken tar oss med på reisen hennes fra hun er på vei til å legges inn. Hun mener selv at hun ikke har alvorlige traumer, selv om hun den del traumatiske barndomsminner. Og reflekterer en del gjennom om hun egentlig er syk nok til å være der. En av tingene jeg likte ved boken er at hun går raskt og enkelt gjennom hva kompleks posttraumatisk lidelse er (cPTSD).
Både definisjonen og symptomene, sammen med hva som foregår i hjernen hos de med komplekse traumer(cPTSD). Hun forteller om toleransevinduet, som er det emosjonelle rommet en traumatisert person er i stand til å forholde seg til og regulere følelsene sine, ved å forklare hva som skjer i hjernen til en person med komplekse traumer (cPTSD). Hva som er typiske kjennetegn på komplekse traumer og hvilken utfordringer det kan gi. Samtidig forteller hun om små episoder fra sin egen barndom gjennom små tekster og dikt i boken.
Det er både sårt og emosjonelt uten at det oppleves vanskelig å lese.
Videre deler hun også god og relevant informasjon fra behandlingen ved Modum Bad, både innsøkingsprosessen, hva hun møtte der og de verktøyene man får ta i bruk. Det var en veldig fin og informativ bok, for alle som er nysgjerrig på Modum Bad, eller vil lære mer om komplekse traumer. Anbefaler jeg den på det sterkeste.
Har jeg mindreverdighetskompleks? Opplever jeg at andre mennesker er mer verdifull enn meg?
Spesielt siden jeg ikke er i arbeid og er for syk til å klare det andre klarer. Føler jeg meg egentlig underlegen andre? Eller føler jeg meg overlegen? Opplever jeg at jeg har bedre moralsk kompass, er mer reflektert, har bedre relasjon til mannen min eller barna mine enn det andre har? Jeg må jo være så ærlig at jeg innrømmer at begge deler periodevis er sant. Når jeg setter meg i situasjoner hvor jeg sammenligner meg med, eller dømmer andre så ser jeg nok både opp og nedover.
Dette med å oppleve mindreverdi eller en form for overlegenhet, har vært et viktig tema for meg siste ukene. I boken “The Courage to Be Disliked” som jeg nylig var ferdig å lese, diskuteres mindreverdighetskompleks som et sentralt tema. At vi mennesker har en tendens til å sammenligne oss. Noen opplever seg generelt sett bedre enn andre, noen opplever seg dårligere enn andre og de fleste av oss opplever seg vel på alle ender av skalaen i ulike sammenhenger. Ideelt sett burde en oppleve at alle har samme verdi, uavhengig av kjønn, yrkesstatus, sivilstatus, helse, IQ, økonomi og alt det andre vi dømmer folk på.
Jeg synes det er enormt trist, at vi mennesker ser på oss selv som mer eller mindre verdifull og at frykt for å ha lav verdi er sannsynligvis motivasjonen bak mye av adferden vår. Men jeg kan bare ta ansvar for meg selv og det har jeg prøvd på siste tiden.
Lyst å ta det ubehagelige steget å se på deg selv og tenke etter om du har mindreverdighetskompleks sammen med meg? Det er mange ubehagelige spørsmål jeg har stilt meg selv i det siste. Men jeg tror at å være ærlig med seg selv og forholde seg til det gir grobunn for vekst!
Så, her er fragmenter av mindreverd fra mitt perspektiv:
Er du opptatt av hvor mange likes du får på innleggene dine på facebook, instragram eller andre sosiale medier?
Har du et negativt kroppsbilde?
Unngår du nye utfordringer i frykt for å mislykkes?
Søker du ros og annerkjennelse, kanskje til og med beundring for ting du gjør?
Kanskje du skryter av deg selv, for å få annerkjennelse.
Bruker du merkevarer for å øke opplevelsen av egen verdi?
Tar du deg ofte i å sammenligne deg med andre?
Bruker du tid på å tenke på hvordan andre oppfatter deg?
Sliter du med å sette grenser?
Er det ubehagelig for deg å ta imot kompliment, eller kritikk?
Så om noe av dette gjelder deg, så står vi vel i samme bås; menneske! Jeg kommer med en oppdatering så snart jeg har funnet ut hvordan i alle dager en faktisk fullt helt og oppriktig klarer å plassere opplevelsen av god egenverdi hos seg selv! Eller kanskje du kan fortelle meg det?
Jeg opplever ensomhet som en tomhet i det indre rommet kjærlighet skulle ha vært i.
Å være ensom og føle seg ensom er noe de fleste er enig om at er to veldig ulike ting. Jeg er ikke alene, jeg har en kjæreste som jeg både kan og vil, dele alt med. Jeg har barn, hunder og familie. Vennene kontakter jeg alt for sjeldent, spesielt etter jeg flyttet fra Ålesund til Bergen, så mistet jeg en del kontakter, bekjente og venner. De tomrommene de etterlot seg er ikke fylt opp. Så jeg er nok mer ensom enn før. Men den altoppslukende følelsen av ensomhet har jeg slitt med hele livet.
Det er visst en tydelig kobling mellom traumer og en kraftig følelse av ensomhet, eller forlatthet. Det skal visstnok komme av opplevelsen av manglede verdifull kontakt med andre mennesker når man trengte det. Det kommer fra sviket man en gang har opplevd. At det vanskelig å stole på folk, når man har følt seg uendelig hjelpeløs.
Jeg føler meg oftest ensom når jeg er alene over tid, når mannen er på jobb, barn på skole og jeg hører alle bilene utenfor, får opplevelsen av at alle skal plasser, gjøre ting. Men her sitter jeg og er syk og orker ikke noe. Da føler jeg meg helt alene i verden, forlatt.
Kanskje jeg er deprimert?
– Og det vonde mørket siver ut når jeg er alene.
Ensomhet er ikke en veldig sunn følelse, forskere mener på det er like farlig som å røyke, at en eldes fortere. I tillegg gjør det grusomt vondt. Så jeg vil gjerne slutte, men jeg opplever jo at å slutte å føle seg ensom er både mer krevende og vanskeligere enn å slutte å røyke og man finner ikke like mange hjelpemidler.
Det er visst en del ting som skal kunne hjelpe mot denne såre tomme følelsen:
Akseptere og være til stede i ensomheten, kjenne etter og være ærlig om hvordan det føles.
Mindfullness, øvelser som går på takknemlighet.
En ny hobby eller interesse.
Snakke med noen, være sårbar og tørre å fortelle hvordan du har det.
Det er sikkert mange andre tips der ute også, for min del har jeg testet de fleste av de overnevnte. Bortsett fra å være sårbar da, og dele. Det er veldig vanskelig for meg. Så nå er jeg her og skriver blogg, skriver ut tankene, er sårbar.
Forhåpentligvis får jeg oppleve meningsfull kontakt med andre mennesker. Og så flott det hadde vært om noe av det jeg skriver om er nyttig for andre?
Mamma, du er egentlig bare et stort barn i en voksen damekropp!
Det sa en av døtrene mine til meg en gang for noen år siden. Jeg lo litt av det, for ja, jeg kan være veldig barnslig og leken og det er nok ikke første gang jeg hører at jeg har et barnesinn. Jeg kan bli veldig entusiastisk over smådyr og insekt, eller store dyr, med kosepels. Jeg kan le barnslig og litt for høyt og ukontrollert. Men da jeg møtte mannen i mitt liv, så lærte han meg å sette pris på den siden av meg. Virkelig være glad i det indre barnet. Og jeg må innrømme at det var veldig fint, å bli sett som hele meg.
Når jeg tidligere har lest om traumer, eller ulike sår man har fått påført i barneårene så har ofte begrepet det indre barnet dukket opp. Men for meg har det føltes, rett ut: litt snålt. Både begrepet «Det indre barnet» og det å skulle heale det indre barnet har for meg opplevdes litt ullent, alternativt og mest av alt veldig fremmed. Men jeg må innrømme at de siste årene, der jeg har klart og tatt mer tak i de små barndomssårene. Turt å være mer til stede i minner, både de gode og vonde. Så har jeg fått et litt sterkere forhold til den jeg en gang var, det lille barnet som var redd og trist og følte seg alene og uelsket. Jeg husker mer av den jeg var. Jeg ser mer av lille Ann-Cecilie i denne voksne utgaven, som later som hun har alt litt på plass.
Jeg vet ikke helt om jeg virkelig har forstått fullt og helt dette konseptet med det lille barnet vi har inni oss. Men slik jeg har omfavnet det, så er det uskylden, sårbarheten evnen til å være åpen og nysgjerrig som en har når en var barn. De delene som søker trygghet, bekreftelse og kjærlighet. De samme delene som hos mange med angst, depresjon eller traumer har opplevd svik og bærer sår, eller skam. For meg opplever jeg det indre barnet, nesten som slik jeg følte meg da jeg var barn og da aller mest sårbar.
Dr. Gabor Maté er en av de menneskene som har fått meg til å forstå meg og akseptere at den lille jenten eksisterer på et plan fortsatt inni meg. De gangene jeg blir veldig redd, får angst og ikke klarer å trøste meg selv, finne roen. Så er jeg fortsatt bare lille Ann-Cecilie, for den lille delen av meg har ikke lært seg (egentlig har hun ikke fått hjelp, støtte trøst og mulighet til å lære seg) å trøste seg selv og finne trygghet når hun er overveldet.
Dr. Gabor Maté har skrevet en del bøker, jeg har lest to av dem, og vil gjerne oppsummere og fortelle om dem en dag. Men han har også mange videosnutter på Youtube og du kan finne en del av tankene og arbeidet hans på internett. Han har også mye om avhengigshetsproblematikk og deler åpent om sine traumer og utfordringer. Anbefaler å ta en titt om du ikke har hørt om ham før.
Jeg vet ikke om folk flest har et forhold til det å ha et indre barn, eller om det er et begrep man mest møter i traumebearbeiding. Eller om andre også føler at det er alternativt rart og fremmed?
